Barnas beste

Foto:

Av

En far kontakter Gjengangeren: «Jeg vil fortelle om hvordan menn blir behandlet når de ber barnevernet om hjelp».

DEL

MeningerVi hører disse historiene jevnlig, fra fedre og mødre, om konfliktfylte samlivsbrudd og omsorgskonflikter som rammer barna. Sakene når sjelden avisspaltene fordi de er svært vanskelige å fortelle på en rettferdig måte. Påstand står mot påstand.

Samlivsbrudd med felles barn er vanlig. Det er krevende på mange vis, og de aller, aller fleste finner gode løsninger for å leve harmonisk videre. Det viktigste er at barna har det bra og at foreldrene er vel forlikte. Det er god tilgang på rådgivere og hjelpere for de som trenger bistand for å finne veien videre. Men noen ganger skjærer det seg, som for mannen som oppsøker Gjengangeren med sin historie.

Etter samlivsbruddet har han opplevd barnevernet som en motstander. Han sier samtidig at barnevernet stort sett gjør en god jobb, at de trengs og hjelper mange. Men i hans tilfelle ble det skjevt, mener faren. Etter 15 år og tre rettsrunder har han ikke lenger omsorg for sine barn. Han sier han gir opp til det beste for barna, som sliter som følge av konflikten. Det har kostet ham helse, jobb og penger.

Barnevernet gjør en god og viktig jobb. «Barnas beste» er deres rettesnor. Barneverket gjør også feil, men stort sett gjør de ikke det. Tvert imot ivaretar de barn som trenger hjelp, de bistår på en god måte familier som trenger det. Og noen ganger er det nødvendig å frata voksne omsorgen for barn. Dette er selvfølgelig ikke deres hovedmål, men det er deres hovedproblem. Enkeltsakene forårsaker sterke følelser og skaper engasjement. Med tidens muligheter for å gjøre sin stemme hørt har dette dessverre i noen tilfeller eskalert til overgrep mot ansatte i barnevernet. De henges ut med navn og personlige opplysninger, trues med drap, overgrep og kidnapping.

Mannen som snakker med Gjengangeren vil understreke at han tar avstand fra de som hetser barnevernet i sosiale medier. Hans budskap er at menn er like gode omsorgspersoner som kvinner, og at de som skal hjelpe barna må være objektive i sine vurderinger. Det vil neppe barnevernet være uenige i. Ei heller bør det være uenighet om at trusler og hets mot en viktig yrkesgruppe stjeler oppmerksomhet og ressurser fra barna som trenger hjelp.

Vi har som samfunn kommet langt i å finne og hjelpe barn som trenger hjelp. Det er akseptert å «bry seg» og skremmebildet som enkelte tegner av hjelpeapparatet, har ikke bred støtte. Samtidig er det vanskelig å bekjempe hets og feilinformasjon, da dette spres i ekkokamre som kan opptre truende i møte med kritikk.

Men vi kan ikke slutte å prøve. Prøve må også foreldre som skiller lag; å finne løsninger der barna settes i sentrum. Veien dit går for ofte gjennom advokater og rettssaler. De neste fem månedene gjelder ca. hvert niende berammede rettsmøte i Nordre Vestfold tingrett en sak etter barneloven. Det gjelder bosted, samvær, foreldreansvar og daglig omsorg.

Det er trist.

Artikkeltags