Ser du tiggeren i øynene?

Er det best å se tiggeren i øynene når han blir avvist? Eller bytte fortau og se en annen vei?

DEL

MeningerJeg er ikke sikker. Men selv går jeg sjelden sikk-sakk i gatene bare for å unngå å bli stoppet - enten det er for selgere eller tiggeres del. 

Selgere smerter det meg lite å avvise. Å passere tiggere kan derimot gi meg et lite stikk. Hvor lenge har de stått der og frøset? Var det noe som helst av mynter nede i den koppen? Er det bedre for en tigger å bli sett i øynene og få en muntlig avvisning? Eller gir det kun et øyeblikks falsk forhåpning, når man uansett sjelden går med noe som helst av kontanter? 

"Ni kan jo bara swisha!", ropte gatemagasinselgeren i Göteborg og løp noen skritt etter meg. Jeg måtte stoppe, forklare at jeg var norsk og kun hadde banktjenesten Vipps. Sammen undret vi litt over denne pussige forskjellen. Hva het det i Danmark, tro? Han satte tydeligvis pris på avvekslingen i hverdagen, og sendte meg avgårde bortover gata med et smørblidt farvel og ønske om videre god semester. Hjerteligheten rakk nesten til et gratis gatemagasin.

Som barn var jeg nesten totalt skånet fra å se tigging på nært hold. De første turene med undergrunnsbanen i London ga et brått møte. Da var det vanskelig ikke å stoppe og stirre. Vanskelig å vri seg unna flimrende bilder i hodet etterpå. Magre barn med fillete klær. Forkrøplede foreldre. 

Hvor mye av dette var skuespill? Var det andre som tok andeler av pengene? Norske dokumentarer har avslørt kriminelle bakmenn som har tjent store penger på tigging. Det førte til at romfolk ble spyttet på og sparket i gatene i flere byer. Av nordmenn som har vanskelig for å føle seg privilegert i møte med de som er langt dårligere stilt. Fordi noen har gjort tigging til industri.

Jeg har så klart sett de klare tegnene på det selv. En stor folkevogn som parkerer nær sentrum lørdag morgen. Skyvedørene åpnes, og ut kommer tiggerne klare for en ny frossen dag på sine faste gatehjørner. Jeg har passert og avvist dem alle mange ganger. 

Jeg passerte tiggere så ofte at jeg trodde jeg kunne lese hvem som var del av et system, og hvem som strevet og slet bare for seg selv. Som en følge, planla jeg å en dag tømme skuffen hjemme for mynter, og gå gjennom sentrum. Det ble min egen lille saga som Karl-Bertil Jönsson.

En kortvokst og haltende mann i ubestemmelig alder var peilet ut over lang tid. Slitt jakke, svett under lua, med et bedende blikk og jamrende stemme. Beklagende hadde jeg ristet på hodet og passert ham minst 100 ganger.

Men denne dagen hadde jeg lomma full av klingende mynt, på vei gjennom Tønsberg sentrum for å ta 02-bussen til Horten. Jeg speidet rundt Farmandstredet og der fikk jeg øye på en kjent jakke som humpet i retning av Stoltenbergtorget. Jeg ropte etter tiggeren, og han snudde seg da jeg kom småløpende etter. 

Ansiktet hans så ut til å lyse opp da jeg grafset nedi lomma og viste en neve klingende mynt. Smilet hans visnet litt da jeg brått kom på at jeg måtte beholde busspenger, og begynte å telle noen 20-kroninger unna. Da jeg til slutt skulle kaste myntene ned i koppen han holdt, stoppet han meg brått: "Nei, ikke der!  Det er min cappuccinio!"

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags