Gå til sidens hovedinnhold

– Vi vil aldri gi opp målet om å få flest mulig ut av barnefattigdom

Artikkelen er over 1 år gammel

Folkehelseprofilen for 2020 fremkommer det at Horten kommune ligger signifikant dårligere an enn resten av landet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Høyre er særlig bekymret for at vår kommune skårer rødt på flere indikatorer innen oppvekst og levekår. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier i Horten kommune skal ha de samme mulighetene og den samme friheten til å skape sin egen fremtid som alle andre.

De skal få god omsorg, bo trygt, kunne etablere stabile vennskap i oppveksten og føle seg verdifulle i samfunnet. Som valgte politikere har vi et særlig ansvar for å bedre levekårene for denne sårbare gruppen av våre innbyggere. Høyre er av den oppfatning at det ikke finnes en enkel løsning på barnefattigdomsproblemet.

Det er stort og sammensatt, men det foreligger imidlertid mye data om årsakene til barnefattigdom, noe vi politikere må kjenne ansvar for å sette oss nærmere inn i. Det vi vet, er at: Barnefattigdom oftere rammer familier som står utenfor arbeidslivet. 6 av 10 fattige barn bor i familier der foreldrene er utenfor arbeidslivet. Lav utdanning ofte betyr lav inntekt. Når hovedforsørger har lav utdanning, opplever 6 av 10 barn lavinntekt. Barn med enslige forsørgere sliter. Det er fire ganger så stor sannsynlighet for at et barn som har vokst opp med skilte foreldre blir fattig, sammenliknet med barn som ikke har det.

Statistisk sett er samlivsbrudd en vei inn i fattigdom. Barn med innvandrerbakgrunn har større andel av fattige. Fattigdommen i seg selv kan gjøre det vanskeligere å bli integrert. Fattige barn deltar mindre og er mer ensomme. Barn i familier med lav inntekt deltar mindre i organiserte aktiviteter enn andre barn. Stadig flere barn opplever seg utestengt som følge av dårlig økonomi.

Ungdom fra familier med lav inntekt mangler i større grad enn andre fortrolige venner og er mer utsatt for mobbing. Fattige barn trives mindre på skolen. Av dem som ikke trives er andelen med lav sosioøkonomisk status dobbelt så stor som dem med høy sosioøkonomisk status.

Barn fra fattige familier må ofte flytte. De bor ofte trangere og dårligere, og bor sjeldnere i hus eller leilighet som familien eier selv. Flytting fører til at barna må bytte skoler, få nye venner og få nye rutiner. Barna savner de gamle vennene sine og avbruddene i skolegangen kan føre til dårlige skoleprestasjoner. Barn fra fattige familier sliter oftere psykisk. Foreldrenes inntekts- og utdanningsnivå påvirker flere forhold knyttet til barnas psykiske helse. Jo høyere utdanning og inntekt, jo lavere er skåren på psykiske plager. De har større sannsynlighet for selv å bli fattige når de blir voksne, fattigdom går i arv.

Det ser ut til å være et tabu rundt fattigdom. Det er mange som ikke ber om hjelp, fordi de er redde for at det skal bli synligere at de trenger hjelp. Flere forteller at de skammer seg og har holdt fattigdommen skjult, fremfor å be om hjelp. «Hvis jeg sier at jeg går på jazzballett, tror de ikke at jeg er fattig», har ei jente fortalt at hun tenkte.

Mange foreldre synes det er flaut og ydmykende å si at de ikke har råd til å betale medlemsavgift for sine barn og velger derfor i stedet å ikke la barnet sitt få delta. Det er altfor mange barn og unge som på grunn av økonomi og andre faktorer ikke kan delta i fritidsaktiviteter. Med utenforskap og integreringsutfordringer som bakteppe er fritidskortet et konkret tiltak for at barn og unge mellom 6 og 18 år skal kunne delta på «faste, organiserte aktiviteter».

I 2021 blir det bevilget 180 millioner kroner til fritidskortet. Målsettingen er at alle barn og unge skal ha mulighet til å delta på minst én fritidsaktivitet. Fritidskortet skal være så enkelt og ubyråkratisk at disse ungdommene enkelt skal kunne velge sin idrett. Regjeringen økte barnetrygden for alle barn for første gang på 20 år fra mars 2019, og økte den ytterligere for barn opp til fylte 6 år i september 2020. Sammen med den foreslåtte økningen i 2021 med 3600 kroner årlig, er dette et historisk løft for småbarnsfamiliene, og et viktig krafttak mot barnefattigdom.

Vi må være villige til å la fattigdommen bli sett, samt lære oss å snakke om den.

Kommentarer til denne saken