Koronapandemien viser at vi trenger mer plass. Det samme gjør de pressede boligprisene flere steder i landet. Det er et paradoks at unge må belage seg på å bo trangere og dyrere i et stadig mer urimelig boligmarked, når vi bor i et land med et så rikt plassoverskudd vi kan høste av.

Koronapandemien har vist oss at vi gjerne søker ut av byene og til distriktene, enten om det er på hytta eller hjemme hos mor og far. Vi vil ha plass å utfolde oss på, og frisk luft å puste i. Da burde det være opplagt at å legge til rette for bosetting i distriktene burde vært høyt politisk prioritert, men det er det ikke med dagens regjering.

At folk flytter fra bygd til by er ikke uvanlig i Norge, og er en prosess som har foregått siden 1800-tallet. Det betyr ikke at det må være sånn. Lenge har fraflyttingen skyldtes for få muligheter og jobber i distriktene. Men sånn trenger det ikke å være. I dagens moderne samfunn flyttes mennesker og idéer stadig raskere ved hjelp av for eksempel tog, bil og internett.

God infrastruktur er ikke bare bra for verdiskapningen i landet, det er elt klart også viktig for enkeltpersoner rundt omkring i det ganske land. Internett er også en viktig del av infrastrukturen. På samme måte som at innlagt strøm og vann i alle husstander er en selvfølge i Norge, burde det samme gjelde for internett. Når stadig flere funksjoner flyttes fra for eksempel bank- og postkontoret og over på internett, gjerne pushet på av dagens regjering, er det merkelig at den samme regjeringen kun har som mål at 90 prosent av befolkningen skal få tilgang på høyhastighetsnett.

Digital allemannsrett burde være en selvfølge, særlig når vi vet hvilke muligheter det gir. Senterpartiet ønsker derfor å investere 4 milliarder kroner i raskt bredbånd til alle landets innbyggere. Dette målet skal nås innen 4 år.

Koronapandemien har vist oss at det med den teknologien vi i dag har er fullt mulig å gjøre den samme jobben fra hjemmekontoret i Drangedal, som i kontorlandskapet i Oslo, så sant nettet er på plass. Samtidig er det viktig at kommunen ikke er den eneste offentlige arbeidsgiveren i området, dersom man ønsker økt tilflytting til distriktene. Derfor ønsker Senterpartiet å flytte flere statlige arbeidsplasser ut i distriktene, fordi arbeidsplasser rekrutterer folk, som igjen rekrutterer arbeidsplasser.

Statlige arbeidsplasser kan også gi et bedre tjenestetilbud for folk i distriktene, som for eksempel 18-åringen som endelig har fått oppkjøring, men som må velge mellom å droppe en hel skoledag, eller utsette oppkjøringen, fordi oppkjøringssenteret er langt unna, og det i tillegg få muligheter til å komme seg til oppkjøringssenteret, siden bussen sjeldent går, og fordi 18-åringen naturligvis ikke har lappen enda.

Det samme gjelder for småbarnsfamilien fra Vinje, som må ha nytt pass, og må legge om på hele logistikken for å komme seg helt til Stokke for å ordne et nytt.

Trenden med befolkningsflukt fra distriktene er ikke nødvendigvis en naturlov, men det handler om politiske mål og politisk vilje. For å øke tilflyttingen til distriktene må vi investere i infrastruktur, og ikke minst bredbåndsutbygging. Man må også sikre arbeidsplasser og grunnleggende tjenester i hele landet.

Et godt sted å starte er å flytte flere statlige arbeidsplasser og offentlige tjenestetilbud ut i distriktene, og ikke sentralisere dem, sånn som gjøres nå.