«Jeg har kastet opp tre ganger i dag, men jeg har ikke over 40 i feber, så jeg får ikke legeerklæring». Dette er realiteten til klassekameratene mine og meg selv. Sitatet viser til en reell situasjon for en klassekamerat av meg. Hver dag blir vi tvunget på skolen til tross for alvorlig sykdom, fordi vi frykter alternativet: Å bruke 300 kroner på å skaffe seg en legeerklæring, som du risikerer ikke å få hvis ikke sykdommen er alvorlig nok for en lege. Vi kan ikke lenger tolerere det strenge skolesystemet.

Det er klart at vi trenger fraværsregler i skolen. Sammen med retten til skolegang kommer plikten til å møte opp. Men det er ikke dermed sagt at vi skal ha én rigid grense, som krever både penger og tid av oss. Uten slingringsmonn. Null nåde. Vi vet at elever er forskjellige, og at ethvert rigid skolesystem derfor vil være feilslått. Det er den uunngåelige konsekvens.

Én av grunnene til at fraværsgrensa burde endres, er at den strider med gratisskoleprinsippet, en grunnstein i den norske skolen. Om jeg ønsker å få innvilget et såkalt «velferdsfravær» må jeg, uansett hvor alvorlig syk jeg er, dra meg selv til legen og betale egenandel for den timen. Det kan koste flere hundre kroner. Hundrevis av kroner ikke alle har muligheten til å bruke på en sykedag.

Men det som gjør systemet enda mer problematisk er at du kan risikere ikke å få innvilget legeerklæring i det hele tatt. Alt etter hvilken fastlege du har. Da har du altså karret deg til legekontoret og betalt en avgift for å bli sendt hjem uten dokumentasjon. Dermed kan ikke skolen gi deg godkjent fravær, og du står i fare for å miste vurdering i emner. Særlig utsatt er karakterene i de minste fagene, her kan du ha nærmest brukt opp 10-prosentkvoten kun på én fagdag.

Og ikke minst er det faktum at det er en grense, urettferdig i seg selv. Den lar elever med opptil 9,9 prosent fravær slippe unna uten bemerkning, mens du vil være på dypt vann om du bikker 10 prosent. En fraværsgrense som skal inspirere til å delta på skolen, kan ikke fungere så rigid. Under dagens system kan du skulke 10 prosent av hvert fag, uten noen form for konsekvenser. En fraværsgrense for framtida kan ikke ramme så blindt.

Samtidig som flertallet på Stortinget tviholder på det samme, gamle systemet, er vi elever i radikal endring. Aldri før har en generasjon vært utsatt for så mye press og stress, noe som naturligvis fører til at vi får en tøffere skolehverdag, hvor vi vet at skolen uansett ikke tilbyr tilstrekkelig hjelp, for de som sliter med dette. For mange elever er enkelte dager ikke kompatible med det stresset vi utsettes for. Og terskelen for å få godkjent fravær på dette grunnlaget er svært lav. I praksis blir disse elevene pisket på skolen av fraværsgrensa, til de en dag ikke kommer seg ut av senga og føyes inn i de bekmørke dropout-tallene.

Så vil jeg rette en spesiell utfordring til partiet Høyre, som verdensmestere i forsvar av fraværsgrensa: Hvordan samsvarer en så rigid og hensynsløs grense med deres ideer om et individualistisk og liberalisert system? Partiet som i nyere tid har gått liberaliseringens vei, og som framstår som det fremste partiet mot regulering, sammen med FrP. Hvor er respekten og forståelsen for individenes forskjellighet og behov for frihet i møte med systemet? Den er ingen sted å finne, dessverre. Høyres kamp for individualisme er fraværende når man faktisk trenger den.

Nå må vi kreve forandring. Vi må stole på at elevene selv tar ansvar for utdanningen sin. Nettopp fordi alternativet er den rigide pisken til Høyre. Man skal ikke tvinges til å gå på skolen, man skal motiveres. Og det, klarer ikke dagens system. Det klarer ikke dagens fraværsgrense. Det er på tide å skrote elefanten i klasserommet. Vi kan ikke lenger tolerere fraværsgrensa!