– Vi jobber med å få alle verdens barn på skolebenken

Av

Nå har vi igjen kjent på den lett boblende stemningen.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Seksåringens sitrende spenning første skoledag eller 13-åringens glede over å møte klassekameratene etter ferien – med forventninger om et nytt skoleår med nye muligheter og fremtidshåp.

I år tror jeg mange har satt ekstra pris på de kjente og kjære ritualene rundt skolestart. For det satte en støkk i oss da det vi lenge har tatt som den aller største selvfølge – muligheten til å gå på skole – over natten forsvant. Norges håndtering av covid-19 gjør at skoleklokkene igjen ringer på de aller fleste skolene her i landet. Heldigvis.

Men det samme er dessverre ikke tilfelle ellers i verden.

Jeg har ofte i taler og innlegg snakket om at verden har gjort fantastiske framskritt innen utdanning. I 2019 kunne vi med glede notere oss at nitti prosent av verdens barn gikk på skolen. Og 2020 skulle være starten på et handlingens tiår. Det var bare den siste mila igjen å gå for å sikre at også det siste barnet i rekken fikk skolegang.

Men så, bare i løpet av noen få uker ble alt på absurd vis snudd på hodet: Verden gikk fra å ha ni av ti barn i skolen, til at ni av ti barn var ute av skolen.

Fortsatt er skolene stengt i 106 land. Utdanningen til mer enn en milliard barn og unge i verden er påvirket av pandemien, ifølge Unesco.

Her i Norge har vi hatt tilgang på gode digitale hjelpemidler og et velsmurt system for å sette i verk nye undervisningsmetoder og tiltak som hindrer smittespredning. Vi klarte å komme tilbake raskt. De færreste andre land kan vise til det samme.

Mange har ikke bare mer utbredt smitte, men også svakere helsesystemer og dårligere utdanningstilbud. Det skal lite til for at skoler stenges og mye til for at de åpnes igjen. Dette gjelder i store deler av Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Mens mange overhodet ikke har et undervisningstilbud lenger, har andre ulike typer nettbasert undervisning. Noen steder gis det også undervisning via radio eller TV. Mange kreative hoder har tenkt og handlet raskt. Blant annet har Norge bidratt til å utvikle og gi tilgang på nye digitale læremidler på mer enn 150 språk.

Men uansett om barn har tilgang på fjerundervisning eller ei; Det er de aller mest sårbare som har mest å miste.

For mange har for eksempel skolematen falt bort, kanskje det eneste ordentlige måltidet de fikk i løpet av dagen. Jenter i utviklingsland er spesielt utsatt. Flere blir tvunget inn i barneekteskap. Overgrep i nære relasjoner blir mer utbredt. Og når barn ikke lenger går på skole, ser vi også at flere tvinges tilbake i jobb. Vi ser tilbakeslag i kampen mot barnearbeid.

Vi i Norad deler bekymringen til organisasjoner som Redd Barna, SOS Barnebyer og Strømmestiftelsen. Om vi ikkje tar grep nå, blir konsekvensene enorme – både på kort og lang sikt.

På kort sikt rammes de mest sårbare spesielt. På lang sikt rammes hele samfunn – og hele verden.

Noe av det aller viktigste for at et land skal utvikle og endre seg er at store deler av befolkningen får en god utdanning. Det gir bedre kvalifisert arbeidskraft, og ruster de yngre til å ta egne initiativ og skape nye arbeidsplasser. Utdanning for jenter er spesielt viktig. Unge kvinner med utdanning blir ofte endringsagenter både i egen familie, i landsbyen og på nasjonalt nivå – og de bidrar økonomisk.

Norge har gjennom flere tiår vært en viktig bidragsyter gjennom bistand til utviklingsland og støtte til viktige internasjonale tiltak for utdanning. Mange års målrettet innsats har gitt resultater. Det vi i Norad fokuserer på nå er å holde fast i de fantastiske fremskrittene vi har gjort.

Det er viktig å understreke at utviklingslandenes egen innsats og finansiering over nasjonalbudsjettene deres er det aller viktigste for å sikre at barn får et utdanningstilbud. Noe av det som blir nedprioritert først i kriser er utdanning. Vi jobber med å påminne land om viktigheten av å verne om utdanningsbudsjettet. Samtidig er en del av verdens fattigste og mest sårbare stater fremdeles helt avhengige av bistand.

Norge bidrar gjennom multilaterale organisasjoner, som Unesco og Unicef og det globale partnerskapet for utdanning (GPE). I tillegg, i en tid hvor vi selv ikke kan reise ut og følge opp på nært hold blir vårt samarbeid med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner viktigere enn noen sinne – både de som bidrar med alternativ undervisning og de som jobber for å sikre bedre skolehelse med rent vann og gode sanitærforhold ved skoler – slik at barn som kommer tilbake til skolene får muligheten til å vaske hendene sine.

Vi blir ikke blir kvitt korona, hvis vi ikke bidrar til å bekjempe viruset i alle land. Det krever en global helsedugnad. På samme måte trenger vi en global dugnad for utdanning. For å nå bærekraftsmålene om å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet i verden og stoppe klimaendringene er utdanning et nøkkelord.

Å bidra til at skoler kan åpne igjen så snart det er forsvarlig er derfor topp prioritet, slik at vi igjen kan synge den fine gamle barnevisa om da klokka klang: «…og ingen sto igjen og hang.»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags