Trøbbel i tårnet

Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Ved vannkanten i Horten havn står det to tomme tårn og minner oss på betydningen av begrepet dårskap.


Så er det avgjort: Ferjetårnene skal ikke gjenåpnes. Prøveperioden med å lose gående over ferjelemmen gjøres permanent. Det har samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) godkjent.


Jeg har lest brevet departementet hans nylig sendte oss. Brevet er svar på Hortens bønn om å forby den nye ordningen, og det strekker seg over nesten tre sider. Konklusjonen staves med tre bokstaver.


Jeg har tidligere rost Solvik-Olsen for å være både klartenkt og handlekraftig. Men begrunnelsen hans denne gang, er ikke hans stolteste øyeblikk, og jeg fristes til å fjerne minst ett av superlativene.


Departementet mener fire forhold taler for å tillate passasjerer over ferjelemmen: Et par av ferjene er ikke tilpasset passasjertårn, tårnene har i perioder vært ute av drift, og en av kaiene i Moss mangler tårn. I sum har dette skapt forvirring blant passasjerene, mener departementet og peker på Bastø Fosen som kilde. Som et fjerde moment understreker departementet det alle vet; at det ikke har vært noe krav i konsesjonen at ferjeselskapet skal benytte tårn.


Les gjerne forrige avsnitt en gang til, og still deg følgende kontrollspørsmål: Hvordan kan åpenbare mangler ved ferjer, kaianlegg eller konsesjonskrav brukes som argument for å gi gående passasjerer et dårligere tilbud?


Den reelle begrunnelsen finner vi trolig hos en annen av statsrådens etater, Statens vegvesen. Derfra påpekes det at det er både mer effektivt og billigere å kutte ut tårnene. Jeg antar det er her vi er ved sakens kjerne: I regnskapet er det tallene, og ikke de mest sårbare passasjerene, som vinner. Dessuten er dagens ordning like trygg som tårnene, hevder veivesenet, som likevel tilrår tydeligere merking og fastere rekkverk på enkelte av ferjene.


For de fleste av oss er det naturligvis ikke noe problem å gå i land eller om bord via ferjelemmen. Når vi likevel har tillatt oss å protestere, er det av hensyn til de som ikke er like heldig stilt. Noen fordi de har bein som ikke bærer like godt som før. Andre fordi de har øyne som ikke ser det de før så.


Mest bekymret er jeg likevel for barna. I høst beskrev vi en episode hvor en liten gutt oppdaget pappaen på andre siden av plastikk-kjettingen. Gledestrålende løp gutten sin far i møte. Heldigvis stoppet traileren i tide.


Jeg har snakket med to ansatte som hver for seg forteller om liknende episoder. De forteller også om en stadig mer krevende arbeidsdag med misfornøyde kunder. Det er som det pleier å være i arbeidslivet: De som står i første linje, får høre det som egentlig burde blitt ledelsen til del. Styrerommene er altfor ofte lydtette. Det samme er tydeligvis statsrådens kontor.


Heller ikke Bastø Fosen er lydhøre, dessverre. Ferjeselskap sliter allerede med omdømmet i lokalmiljøet på begge sider av fjorden. De bør sette seg ned for å finne ut hvordan de skal få folk til å smile igjen.


I mellomtida får vi andre gruble på hva tårnene i havna heretter kan brukes til. Det eneste jeg er sikker på, er at verken lederne i ferjeselskapet, veivesenet eller departementet har behov for dem.


De sitter alle sammen allerede høyt nok i sine egne.

Torgeir Lorentzen, redaktør
 

Kommentarer til denne saken