Mandag 28. februar utlyste Anima en dusør på intet mindre enn 500 000 kr. Det betydelige beløpet går til den produsenten av konvensjonelle kyllinger som vil gi oss fri tilgang til å dokumentere forholdene i produksjonen.

Vi ber om å kunne følge kyllingene fra de settes inn i hallen, til de fem uker senere samles inn og kjøres til slakt. Det gjør vi fordi konvensjonelle hurtigvoksende kyllinger, bedre kjent som turbokyllinger, dør med alvorlige velferdsproblemer. Problemer som forbrukere har lite kunnskap om.

For eksempel så vet ikke 79 prosent av nordmenn at flere enn 9 av 10 kyllinger har problemer med å gå normalt. Det viser en undersøkelse utført av YouGov for Anima.

Undersøkelsen viser også at over halvparten av brukerne ikke synes at dagligvarekjedenes markedsføring viser de virkelige forholdene, når de blir gjort kjent med forholdene i konvensjonell kyllingproduksjon. Forbrukerne vil ha ærlighet og åpenhet, og dermed er det ikke overraskende at 75 prosent av nordmenn mener at dagligvarekjedene bør vise hvordan kyllingene deres lever.

Dagligvarekjedene har et stort ansvar for dyrevelferden i landbruket. De kan, hvis de vil, sette nye standarder ved å heve bunnivået. Det så vi da alle dagligvarekjeder over få år utfaset buregg etter press fra forbrukere og dyrevernorganisasjoner, inkludert Anima. Heldigvis ser vi i dag samme utvikling når det kommer til turbokyllinger, som en rekke større dagligvarekjeder er i gang med å fjerne fra deres sortiment. Men vesentlige aktører som Coop halter etter.

Den bedriften forsvarer deres mangel på handling med at forbrukerne, ifølge dem, bør velge selv. Men hvordan skal forbrukere ta bevisste og informerte valg når mange fortsatt ikke vet hvor dårlig det står til med kyllingene i produksjonen? Og hvordan synes Coop selv at de bidrar når de driver med smart reklame for billig turbokylling.

I Anima mener vi at dagligvare-giganter som Coop som minimum skylder forbrukerne å gi dem full innblikk i hva det for et liv deres kyllinger lever. Derfor utfordret vi faktisk i første omgang Coop til å rekke ut til deres leverandør så vi i felleskap kunne vise forbrukerne virkeligheten.

Vise de levende, lidende kyllingene som i kjøledisken ligger så nøye og blottet for forhistorie. Vise de enorme hallene, hvor det dystre og sterile miljøet er gjemt bak lukkede dører. Coop har dog dessverre avvist å bidra til dette. Derfor henvender vi oss nå direkte til produsentene.

Det spørsmålet som nå henger i luften er om den konvensjonelle kyllingproduksjonen tåler dagens lys? Vil noen overhode stå på mål for produksjonen og gi forbrukerne fullt innblikk i de forholdene kyllingene lever under og de velferdsproblemene som definerer deres tilværelse?

Og hvis ikke, vil dagligvareaktørene som Coop etter hvert innrømme at de må gjøre om hvis de vil bli ansett som en ansvarlig bedrift?