Gå til sidens hovedinnhold

Takket nei til julegaven

Artikkelen er over 1 år gammel

Nissen kom tidlig med gaver dette året. På kortet sto det: Fra Betonmast til kvinnefotballen i Horten.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dessverre fant styret i Borre IF at det ble for krevende å ta imot en sjekk på én million kroner til en felles kvinnesatsing. De takket pent nei til gaven, og dermed står spillere i både Borre og Ørn, samt ledere i Ørn, med skjegget i postkassa selv om sistnevnte omfavnet gaven.

Betingelsen var nemlig at begge klubber måtte være enige om å satse sammen i høst, og når de ikke var det, måtte nissen snu i døra med gaven fortsatt godt plassert i sekken. Som store deler av idrettshorten, skjønte nok heller ikke nissen hvorfor dette ble feil.

Ryktene om sponsorpenger har svirret i fotballmiljøet helt siden tilbudet fra Eskil Thorkildsen og Ole Bergersen ble lagt på bordet til Borre og Ørn Horten. Nyheten ble først offentlig kjent da Bjørn Robert Paulsen stilte spørsmål om saken på Ørns årsmøte.

For en klubb som Ørn, med svært krevende økonomi, kom tilbudet om sponsormidlene som en gave fra oven. Det er ingen hemmelighet at klubben ikke har økonomisk kapasitet til å drifte to seniorlag på en sportslig god nok måte. Det viste samarbeidet med Eik klart.

Om man fikk i gang en egen kvinnesatsing, uten å sitte med hovedansvaret, kunne Ørn konsentrert seg om seniorlaget for herrer – noe som hadde vært mer enn nok.

At Borre takket nei, må jeg bare respektere, men jeg forstår det ikke.

Klubben har de senere årene bygget opp noen svært lovende jentelag drevet av ivrige foreldre med god fotballfaglig bakgrunn. Slik vil det kanskje også bli i framtida, men klubben kommer ikke til å makte å overføre dette videre til seniorlag som holder nivå utover 3. divisjon, eller i en heldig sesong opprykk til 2. divisjon.

Med hardtsatsende Sandefjord og Eik stabile i 2. divisjon, hvor også Nanset som rykket ned fra 1. divisjon denne sesongen skal spille – kommer ikke borrejenter eller ørnjenter som vil satse fotball til å bli værende i Horten. Hadde de derimot hatt et skikkelig opplegg i én klubb med økonomiske muskler i hjembyen, er jeg sikker på at det ville, i en ikke altfor fjern framtid, blitt spilt 1. divisjonskamper i Horten. Og det med jenter, ikke gutter.

Arve Høiberg forsvarer Borres nei med at tidsrammen ble for kort, og at klubben fikk medhold fra fotballkretsen. Nå spørs det da hvordan saken ble framlagt for kretsen. Hadde man villet satse på denne unike muligheten, burde Ørn og Borre, samt sponsorene, troppet opp på kretskontoret med spørsmålet: – Hvordan forholder vi oss på beste måte for å få til denne kvinnesatsingen?

Da hadde alle måttet være løsningsorienterte og ikke ramset opp alt som kunne gått galt.

Høiberg frykter også at spillere ville slutte om halvparten av borrespillerne gikk til Ørn for å spille 3. divisjon. Tja, det ville kanskje skjedd, men jeg tror det ikke. Alle ville kunne tilhørt samme klubb, og selvsagt ville det vært tilbud til de øvrige om spill i 4. divisjon.

I tillegg går spillerne fra begge klubber sammen på skolen og mange er venninner selv om de i utgangspunktet har valgt, eller rettere sagt foreldrene har valgt, forskjellige klubber. Jeg tror samholdet og det sosiale i en fellesklubb kun ville bli styrket av en slik satsing, og fortsatt ville det være aldersbestemte lag som nå. Det ville ikke blitt borte.

Hva spillere og foreldre mener, har ikke kommet fram. Jeg er ikke overrasket om det er mange som er skuffet over at denne unike muligheten glapp. Vi i Horten har sett med misunnelse på klubber andre steder som har hatt «rike onkler», nå fikk vi det jammen her også.

I politikken, som i lagidrett, trenger man visjoner, midler (penger) og samarbeid for å kunne utrette noe. I denne saken har vi to av tingene, men mangler den tredje – dessverre for kvinnefotballen.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.