Gå til sidens hovedinnhold

Sykehjemsmaten

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Politikerne, i alle fall noen få av dem, smakte på sykehjemsmaten for drøye tre uker siden. Hvorfor ikke alle inviterte stilte opp vites ikke. Men jeg kan fint se for meg at den private settingen med journalist tilstede var lite fristende, det blinker mer av show-lamper enn seriøst lys. Dessuten kunne jo noen bli bedt om å dempe seg om andre misliker kritikken, har det vist seg, og slikt kan jo avskjære enhver konstruktiv dialog over matbordet.

«Gjett hvordan det gikk» står det i overskriften til artikkelen. Sakens kjerne er for alvorlig til å drive med gjetteleker så jeg begynte heller å lese, det handler tross alt om syke og nedslitte menneskers ve og vel i sine siste levemåneder / år. Jeg visste forresten ikke at sykehjemsmaten blir levert i porsjonspakninger og gjenoppvarmet i mikro. Altså ikke noe særlig annerledes enn «Fjordlandmat». Mitt forhold til mikro-mat kan enklest beskrives med at jeg ikke på noen måte savner den mikro'n jeg kvittet meg med for over ti år siden. Skulle jeg havne på sykehjem i dag ville jeg nok ganske snart havne blant de «vanskelige» som klager på maten.

Etter artikkelen å bedømme så endte ikke Jafaris mat-stunt ut i noe endelig sammenfattet konklusjon, ei heller i noe gode diskusjoner, men den enkeltes opplevelse av maten fikk vi vite noe om.

Jafari er svært så begeistret for maten, men begeistringen bør nok saltes litt. At hun finner det suverent å slippe å lage mat i sin egen travle hverdag er totalt irrelevant. Sykehjemspasienter har naturlig nok helt andre utfordringer enn tidsklemma å streve med. Hun innrømmer riktignok å lengte etter egne gryter når den korte testperioden (jo, den var kort) er over, hvorvidt hun evner å bruke den lengselen til å forstå noe av problematikken fra gamlingenes perspektiv fremkommer ikke.

Terje Randem spiser vanligvis ikke varme måltider men gaflet i seg kjøttbollene. Det er uvisst om det sier mest om kjøttbollene, Terjes matvaner, eller husets kokkekunster.

Alf Henriksen fikk en svinestek som var litt tam og dårlig oppvarmet. Ufullstendig gjennomvarmt er ikke helt uvanlig når det kommer til gjenoppvarming i mikro. Forskjellig typer mat med forskjellig konsistens krever litt forskjellig tid under bølgene, ugunstig plassering i ovnen spiller også inn. Det er ikke alltid like lett å treffe korrekt på alle detaljer.

Arnt Egeland synes paneringen på seien kunne vært sprøere. Slik vil det alltid være med mikromat, aldri sprø skorpe på noen ting.

Christina Bratli synes det var svært så god hverdagsmat, det samme mente Kirsti Hesjedal.

Ganske delte matopplevelser med andre ord. Hvordan var forresten potetene? Var det typisk industrikokte poteter som har fått ett slags «skall» selv om de er skrelte?

Ett viktig spørsmål som journalisten glemte å stille er følgende: Ville politikerne gledet seg til disse middagene etter å ha fått det servert i noen måneder, kanskje år? Klarer de å forestille seg hvordan det er å være nedslitt og mett av dage på vei inn i det siste tiden av livet, og få servert «mikro-mat» til middag for 127. gang på rad?

På journalistens spørsmål om hva grunnen kan være til at noen beskriver maten som lite god, foreslår Cristina Bratli at det kanskje har med forskjellige matkulturer å gjøre. Det kan for så vidt være veldig riktig tenkt det, om enn ikke i helt riktig spor. Selv i vår moderne samtid er det ikke mange som vokser opp med ferdiglaget «mikro-mat» til middag hver bidige dag. Det ligger ikke til vår matkultur, heldigvis får jeg vel si. Det er ikke sikkert det er stort feil med menyen i seg selv, det handler nok mer om hvordan maten prosesseres og serveres.

Det er mye gjetting fra politikernes side rundt spørsmålet om hvorfor noen klager på maten. Får jeg foreslå å ta en utdypende prat med de som klager (på likeverdig nivå, å snakke til gamlinger som om de var stakkarslige barn er undertrykkende idioti). Hvorfor synse når man kan få svar ved å kommunisere voksent med de det gjelder?

På ett vis er det jo prisverdig at politikere setter seg ned for å smake på maten de selv har bestemt skal serveres sykehjemsbeboerne, på den annen side kan det lett få en bismak av inhabilitet. Det riktige testpanelet er jo de som er «dømt» til å spise maten uke etter uke i månedsvis og kanskje år. Sykehjemsbeboernes mening kan ikke diskrediteres fordi noen enkeltpolitikere har smakt på maten og funnet den aldeles deilig. Makt og avmakt.

Dessverre er det ikke helt uvanlig at hjelpetrengende mennesker (i avmaktsposisjon) blir overkjørt med meninger/avgjørelser som det hjelpende organ (i maktposisjon) har pirket ut av egen navle. Hvis sykehjemspasienter ender opp med å spise så lite at de blir underernærte, ja da er faktisk ikke maten og/eller servering/middagsbordstemning bra nok.

Problematikken rundt underernæring hos sykehjemspasienter er ikke ukjent og det er mange aspekter rundt dette. Man burde vel kunne forvente at helsepolitikere, så vel som journalisten med mange helserelaterte artikler, følger med i de forskjellige fagtidsskriftene innen helse.

Dessverre kan politikernes synsing og journalistens spørsmålstørke tyde på at de mangler info om det de burde kjenne til.

Kommentarer til denne saken