Jeg var i begynnelsen av 20-årene og jobbet deltid på Karljohansvern. På den tiden brukte jeg også mye tid på trening og på å holde et godt utseende, noe jeg selv mener ga god avkastning. Jeg var nok kjent som en slags Don Juan, både i Horten og omegn.

Jeg var en aktiv svømmer den gang, og brukte mye tid i den nye svømmehallen. I tillegg til at jeg var sterk i armene og hadde en generelt atletisk fysikk (har blitt sammenlignet med greske statuer av olympiske utøvere) hadde jeg særlig ett trekk som ga andre beilere et skudd for baugen. Mine glassklare, blanke og hvite øyne, som sto mot klorvannet som regndråper på en blankpolert Cadillac. Med vid åpne øyne kunne jeg kråle, stupe og dykke. Uten å blunke. Og det gjorde jeg.

Blant basseng fylt av rødøyde, mysende og forfjamsede blikk, lyste mine øyne som et fyrtårn ut fra 5-meterne i det ganske land. Og det var i en slik stund at mitt årvåkne blikk møtte hennes blå perler, i Horten svømmehall. Hun het Mona og var i praksis på sykehuset.

Vi møttes ofte ved bassengkanten og utvekslet komplimenter. Hun kalte meg Klarsynte Kjetil (KK), og vi lo sammen. I to uker flørtet vi forsiktig. Jeg visste ikke den gang at hun kun var i byen i noen få uker, og min plan var å gå ordentlig til verks, og å ta det rolig. Jeg måtte uansett avslutte de mange forholdene jeg var travelt opptatt med å pleie fra før.

Det var derfor jeg, en fin og lys juni morgen, holdt på å gå i oppløsning når jeg ankom svømmehallens inngangsparti. Ved et ellers ryddig og fint fortau sto han der som en boms med et skilt om halsen. Han var svensk, het Tom, og han solgte svømmebriller. Og fra hva jeg kunne se gikk salget unna som varme hvetebrød. Når jeg spurte hvilke modeller han hadde inne forklarte han at det allerede var nesten tomt, og at det kun var barnemodeller igjen.

Ikke overraskende skulle det også vise seg, at i det jeg ankom bassenget, så var det som en lastebil med konfetti hadde tatt feil av veien og tømt seg utover vannet. Det glimtet av rødt, oransje og blått hvor enn jeg snudde meg. Og som om det ikke var ille nok i seg selv, så sto hun der ved hjørnet av bassenget, og lo og smilte, mens hun hadde et godt grep om overarmen til en eller annen brillekledd kjekkas. Det skulle altså ikke mer til enn et par blå brilleglass og en strikk for å vinne overfladiske Monas gunst.

I ren desperasjon løp jeg ut og kjøpte de eneste brillene svensken hadde igjen, en lyserød barnemodell som satt så trangt om hodet at jeg knapt fikk blod forbi tinningen. Jeg kastet meg i vannet og svømte forbi henne, ga et anerkjennende nikk i det jeg seilte forbi, men det var ingen respons å få. Nedverdigelsen ved å bli avvist var så stor at jeg gikk rett til nærmeste søppelbøtte, kastet brillene, og gikk. Siden har jeg hverken sett svømmehallen eller Mona igjen.

Mitt spørsmål er derfor til Horten kommune. Hvordan i alle dager kunne dere tillate omstreifende gateselgere i en ellers så flott by? Hvorfor ble ikke denne mannen satt bak lås og slå? Jeg forstår at jeg er sent ute med å stille disse spørsmålene. Men det har ikke gått en dag uten at jeg tenker på hvordan livet mitt kunne vært om loven hadde vært håndhevet bedre. Jeg synes nok heller ikke det ville vært urimelig med en beklagelse.

NB: Jeg har endret på navnene for å unngå gjenkjennelse, men håper naturligvis også at Mona kanskje vil kjenne seg igjen i historien og ta kontakt.