Svindler!

DEL

Meninger163.000 kroner!

Jeg hadde noen få uker på meg til å få betalt beløpet.

Det jeg husker best, fra våren 2003, er følelsen av å være i fritt fall – et smertefullt sug i magen, en angst så stor og svart at jeg nesten ikke fikk puste.

Slik føltes det, selv om det ikke kom som noen stor overraskelse. Jeg visste jo at kemneren ville kreve sitt. Som nyskilt, uten feste i tilværelsen, hadde jeg ikke klart å betale et eneste av avdragene på forskuddsskatten – slik jeg var forventet å gjøre, ettersom jeg levde av å skrive bøker og ikke ble trukket i skatt som vanlige arbeidstakere.

Jeg klarte å få betalt! Jeg fikk kemneren med på å dele det opp i flere rater, og fikk utsatt den siste innbetalingen i noen uker. Litt sto det på kontoen da kravet kom, og jeg makset ut alle kredittkort og tagg forlaget om forskudd for å greie resten. Jeg landet på beina, etter å ha snublet utfor kanten av et skyskrapertak. Straffen for meg var et år på sparebluss, for å bli kvitt kredittkortgjelden. Men jeg greide det også. Jeg var frisk og hadde stor arbeidskapasitet.

Tenk deg å få et krav på enda flere hundre tusener, uten engang å ha den minste anelse om at det skal komme. Et krav fra den instansen du trodde skulle hjelpe deg, fordi du var syk og ikke i stand til å jobbe. Et krav du ikke er i stand til å betale, fordi du verken har penger eller jobb, og som du deretter havner i retten for. «Du burde ha forstått» ...

For noen har det endt med fengselsstraff. Skam. Stigma. Sosial ruin.

Det er lett å kjenne på raseriet og fortvilelsen på vegne av dem det har gått ut over.

Fullt så lett er det ikke å ha medfølelse for alle dem som vitterlig må ha trodd at de håndhevet reglene slik de skulle håndheves. Det er en øvelse i toleranse, særlig når man tenker på dem som sitter på toppen, og som fikk beskjed på et tidlig tidspunkt at det ikke skulle være slik.

Men for alle de andre – de som har sin arbeidsplass på Nav, og som utfører den jobben de er satt til slik de har fått beskjed om? For disse kan det ikke være lett å fortelle til fremmede hva man jobber med, nå om dagen.

Det skal vi ha i mente. De har ikke gjort dette med vilje, for å være slemme. «Jeg fulgte bare ordre», er kanskje ingen god unnskyldning. Men det er tross alt menneskelig å feile.

Artikkeltags