Jeg har aldri skrevet et leserinnlegg før, men etter innlegget «Grisesjokket» av Helle Haukvik som stod på trykk i Gjengangeren fredag 28. juni føler jeg et sterkt behov for å sette noen ord og tanker ned på papiret.

Den siste tiden etter at vi så Brennpunktdokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» den 19. juni har vært vond. Det var forferdelig å se hvordan grisene ble behandlet og hvilke holdninger disse bøndene hadde til dyrene sine. Sånn skal ikke dyr behandles! Det er også vondt å føle at noen får inntrykk av at det er slik vi behandler dyrene våre alle sammen.

Vi har et stort og godt svinemiljø i Vestfold, og det er stor oppslutning om møter som arrangeres. Alle ønsker å strekke seg stadig lenger og lenger for at dyrene skal ha det så godt som mulig den tiden de er hos oss.

Det var noen utsagn i innlegget jeg ikke ønsker å la stå uimotsagt. Vi har færre griser i bingene enn det som kreves av oss og ser at dette gir større trivsel både for grisen og for oss som steller den.

Vi strør godt med flis og gir høy og silo til grisen to ganger om dagen så den kan ligge mykt og godt og har rotemateriale den både kan spise og leke med. Ser vi en gris som ikke finner seg til rette i bingen eller blir plaget av de andre blir den raskt flyttet sammen med yngre griser eller for seg selv og roen senker seg igjen.

 Det som nesten var verst å lese var at det gis inntrykk av at vi avliver de minste grisungene nærmest som en rutine. Vi kullutjevner. Det vil si at dersom en purke får 16 unger og en annen får 10 jevner vi ut så begge purkene går med 13 unger hos seg. Dermed har alle ungene god tilgang på den livsviktige råmelken og får i seg morsmelk uten å måtte kjempe for det. Dersom det blir født mange små grisunger samler vi disse hos en «nurkepurke». Dette gjør at ingen blir tapere men vokser opp til å bli flotte griser.

Jeg vil gjerne skryte av dyrebilsjåførene som henter grisene hos oss. Dette er rolige og flinke folk som gjerne småprater med grisen sånn at den tusler tillitsfullt inn på bilen. Da jeg var på omvisning på slakteriet for noen år siden fikk jeg se at alt gikk rolig og verdig for seg på grisens «siste reise». Det betyr mye for oss å vite at dyrene har det bra fra fødsel til død.

Jeg har alltid vært stolt av å forsyne folk med god norsk mat med god dyrevelferd og et minimalt medisinbruk. Jeg elsker jobben min og hver dag går vi i fjøset med hovedfokus på at grisene skal ha det godt hos oss. Vi blir glad i dyrene våre og har stor respekt for deres liv.

Mvh Siren Natland Apeness

(Fortsatt stolt grisebonde)