Ikke før er eventyrboka om en fødsel i en stall pakka sammen og lagt vekk, så stenger en ny stall, nemlig Stallen i Horten.

Når man skriver, leser eller hører ordet Stallen, så er det med svær S! Og når det ær med svær S så veit alle hva det dræier sæ om - nemlig kulturstedet, bodega'n og resturangen Stallen.

Bygget var i gamle daar en bystall hvor hestane te bøndane omkring byn kunne parkeras for en billig penge og med for og vann som servering. Jeg kan for eksempel tenke mæ at min salige morfar parkerte dølagampen sin her, Bron, når han hadde ti' te å løsrive sæ fra småbruket sitt i Våle for å stikke innom Tid og Evighet for å få stilt og rensa lommeuret sitt, eller labbe tværs åver gata for å diskutere onghestær med vognmann Harry Bjerke, eller han hadde kanskje et ærend på Torvet, enten med landbruksvarer eller for å handle noe av det samma med sæ hjem.

Det var ikke opplagt eller synlig i korta at det skulle bli det det blæi i det hele tatt. Bygget sto te nefalls, et murskall med tak over og det vakke tett det heller. Og da spørmålet om riving eller rehabilitering dukka opp blæi det fart i typografane på Gjengangær'n. Det flømma åver av lesærbrev og blant andre havna fattær'n og Anders K. i en disputt om "Hølet i hue på Stallen". Fattær'n hadde jo vært åver hele værden og blitt særvert i ei plankesjappe i Panama, på strippebar i Brooklyn og på Peter's i Liverpool, så han visste å det gikk i. Men bygget blæi redda og mange dugnadstimær og bekymringær om pengær og planær måtte te før Galleri Stallen blæi etablert som et kunstnerstyrt galleri i 1982. Med dårlig økonomi i ryggen og enda flere bekymringær både natt og da', gikk stedet gradvis åver te å bli et galleri med konsertær og foredragsvirksomhet og te slutt la Greta og Henry bort læira og henta fram knivær og gaflær og kelner og kokk og starta resturang i den gamle bystallen.

Kanskje først nå på totusen-tallet kan man si at Stallen har fått sin form. Her har jeg testa ut den verdensberømte gourmeretten Clubsandvich. Det ær lissom ikke bare å dulve i væi for å få te den forholdsvis enkle smørbrød-hævven klaska sammen på en tallærken. Det må kånduite te.fra kokken si si'e så ikke gjesten blir snurt eller snytt. Og med en god rødvin te eller en kjølig halvliter så har vi godkjent'n. Hele byn har vært innom, ja folk fra hele værden har vært innom, blant andre kusina mi fra Sydney, Australia, og hu ær godt vant.

Jeg har kjøpt billett for å høre og treffe dem jæ har h att løst te å høre og treffe. Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen, Lars Klevstrand, Kåre Virud, Knut Reiersrud osv., og jæ har spelt her i flere forskjellige sammenhenger, blant annet var jæ med på å hedre Jan Bjørndal og sende han inn i evigheten med tanker og toner etter det tragiske dødsfallet ved Rjukan. Og med den ombygde scenen som Stallen nå har, er det go plass te både blues, jazz, viser, dikt, klassisk og rock. Derfor er det synd at ikke Anja og Geir makta å drive lenger.

Med den historia som fins i veggær og tak vil det værra trist om Stallen bare blir et bedehus med åpningsti' bare hvær sønda' formidda'. Vi trenger Stallen som konsertsted, vinhus, bodega og resturang resten av uka åsså.