Gå til sidens hovedinnhold

Roar Henning Jørgensen til minne: – Jeg har mistet min kjære venn og nabo

Johann Sebastian Bach, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven har mistet en av sine mest hengivne lyttere. Vincent Van Gogh, Pablo Picasso og Edvard Munch har fått selskap av en kollega og bror i ånden. Jeg har mistet min kjære venn og nabo, kunstmaler Roar Henning Jørgensen.

I godt og vel tre år har vi vært naboer. Det fremstår kanskje ikke som mye i et langt, levd liv. Men, perioden inneholder 40 fullmåner, 7 måneformørkelser, 7 bursdagsfeiringer, hvorav en 70-årsdag og en 60-årsdag, 5 vernissasjer, et antall huskonserter og mange gode samtaler, under heggen i hagen og i kunstnerboligen.

Det har gått med uregnelig antall kaffekopper og, skal innrømmes, et og annet vinglass. Det har vært dans på plattingen i sene nattetimer. Kjære Roar, når telefonen ringte hos meg fredagskvelder visste jeg hvem det var. I bakgrunnen var allerede NRK klassisk på hos han, og invitasjonen var alltid den samme: «Kommer du over på en whisky og litt musikk?» Trykket på første stavelse i musikk, for han var fra Drammen, minn sann!

Fredager feiret han, og nøt av det klassiske repertoaret som trillet ut av radioen utover kvelden. Og helst ville han dele. Vi lyttet og snakket musikk mens vi gjettet på hva radioen spilte. Helt til samtalen sømløst gled over på hans livs tema: malerkunsten. Hans og andres. «Ikke mer til meg!», måtte jeg si etter en stund og legge hånden over whiskyglasset. »Men jeg vil så gjerne gi deg noe.» Til han gikk det an å gi kake på bursdager og en porsjon fårikål i ny og ne. Men hjelp ville han ikke ha. Ikke skyss for å handle terpentin, ikke hjelp med å få tak i ny markise eller transport til vaksine. Da jeg i sommer fikk lov til å klippe gresset utenfor hos han skjønte jeg at noe alvorlig var i veien. Noe svært alvorlig, skulle det vise seg.

Det er rart med naboer. De er liksom bare der. Ingen forpliktelser eller ansvar, bare omsorg og omtanke i passe doser. Stunder oppstår, dager kommer og går. Noe selvfølgelig over det hele, naboer har en jo. Helt til de forsvinner. Min nabo er borte. En tomhet. Et savn. En av de pilarene jeg lente min hverdag på har gitt etter. «Jeg er så sliten, kan jeg få ligge på sofaen hos deg» kunne jeg komme inn til ham med, eller «Konserten gikk bra, skål!».

Roar Henning Jørgensen, nabo, venn, muse. Jeg er ikke den som vet ikke mest om hans liv, men jeg fikk smaken av hvem han var i sin kunstnerbolig i Åsgårdstrand, omgitt av egne bilder og klassisk musikk. Han er i meg, i evigheten, i et bilde som aldri blir ferdig.

I takknemlighet.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.