Gå til sidens hovedinnhold

– Politikere bør ikke prøve å styre trossamfunnene

Utviklingen i Senterpartiets tros- og livssynspolitikk gir grunn til bekymring.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Menigheter og trossamfunn betyr mye for både enkeltmennesker og samfunn. De er viktige møteplasser, de tilbyr åndelig fellesskap, og mange menigheter bidrar med en uvurderlig innsats innenfor barne- og ungdomsarbeid, diakoni, integrering og tilbud til eldre.

Jeg mener mangfoldet av tros- og livssynssamfunn gjør samfunnet rikere, og jeg ønsker meg et livssynsåpent samfunn med rom for mangfold og forskjellighet. Trosfrihet er både en grunnleggende verdi i samfunnet vårt, og en grunnlovsfestet rettighet. Derfor har også likebehandling av trossamfunn vært et grunnprinsipp i livssynspolitikken.

Det kan se ut til at Senterpartiet er i ferd med å skli bort fra dette prinsippet. Åslaug Sem Jacobsen, stortingsrepresentant og partiets talskvinne i tros- og livssynsspørsmål, uttalte nylig at kommuner kan nekte menigheter og organisasjoner tilskudd hvis verdigrunnlaget deres ikke er «i tråd med hva som er politisk korrekt». Hun åpner altså for at det politiske flertallet i et kommunestyre skal kunne avgjøre hvilke verdier som skal godtas, og økonomisk straffe menigheter som ikke innretter seg.

Nettopp dette er en aktuell problemstilling i flere norske kommuner. Stavanger kommune vurderer å fjerne støtten til barne- og ungdomsarbeid i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband, fordi kommunen misliker verdigrunnlaget til organisasjonen. I fjor nektet Skien kommune den kristne organisasjonen Ungdom i Oppdrag tilgang til en støtteordning, men snudde i etterkant. Dette er ikke de eneste eksemplene.

Jeg vil på det sterkeste advare kommuner mot å gjøre egne vurderinger av hvilke religiøse organisasjoner som er «politisk korrekte» nok til å motta tilskudd. I trossamfunnsloven har vi klare vilkår for når stat og kommune kan nekte å utbetale støtte til tros- og livssynssamfunn. Disse vilkårene er utarbeidet etter nøye vurderinger av eksperter på området. Hensynet til trosfriheten balanseres mot behovet for å unngå at trossamfunn som utfører krenkelser eller bryter loven ikke mottar offentlig støtte. Hvis politikerne skal gjøre egne vurderinger på toppen av dette, vil det etter min mening være å gripe inn i trosfriheten på en svært uheldig måte.

KrF og Senterpartiet har tradisjonelt stått sammen i mange viktige verdispørsmål. Derfor er det skuffende å oppleve at Senterpartiet nå ser ut til å endre kurs i livssynspolitikken. Jeg håper at partiet vil ta avstand fra Sem Jacobsens uttalelser – selv om det er flere trekk ved partiets livssynspolitikk som gir grunn til bekymring.

Da Stortinget behandlet ny tros- og livssynslov i fjor, ville partiet at kun trossamfunn med mer enn hundre medlemmer skulle motta støtte. Det ville i praksis medført at 356 trossamfunn landet rundt hadde mistet støtten – mange av dem i mindre distriktskommuner som Senterpartiet vanligvis er opptatt av å ivareta.

Jeg hadde håpet at Senterpartiet ville være garantisten for et livssynsåpent samfunn, likebehandling og gode kår for trosfriheten på venstresiden i norsk politikk.

Nå er jeg usikker på hva slags politikk vi får på dette området dersom det blir rødgrønt flertall etter stortingsvalget i september.

Kommentarer til denne saken