Se hva hun brukte Frivilligprisen til

Dette brukte hun Frivilligprisen til. Faksimile fra Gjengangeren 6. desember 2013

Dette brukte hun Frivilligprisen til. Faksimile fra Gjengangeren 6. desember 2013

Artikkelen er over 4 år gammel

Rukhsana Kausar har i to år grublet på hva hun skulle bruke Frivilligprisen til. Så en mørk natt fikk hun en lys ide.

DEL

Rukhsana Kausar dro fra sin landsby i Pakistan som pur ung brud i 1979. Ekteskapet i Norge havarerte, men hun har med sitt engasjement vist at hun utmerket godt kan klare seg på egen hånd.

LES OGSÅ:  Fikk første Frivilligpris

LES OGSÅ: Mange var spente

To år etter at hun mottok Horten kommunes frivilligpris er hun tilbake i barndomsbyen Mangowal Sarqi Jalalpur Jathan i Punjab, med penger hun vil gi til et godt formål.

Tilbake i byen

– Jeg har tenkt veldig mye på hva pengene bør brukes til. Først tenkte jeg på utdanning for jenter i Pakistan. Det er så viktig. Samtidig ville jeg gjerne gi noe tilbake til byen jeg kom fra, noe som kunne glede flere.

Hennes foreldre tilhørte som jordeiere den høyeste kasten. Da datteren flyttet ut, bygget foreldrene det store huset kloss inntil byens bredeste innfartsvei. Denne støvete veien må eselkjerrer og syklende menn nå dele med busser og kvinner og barn til fots.

Manuell brønnboring: Samme dag som Rukhsana la fram sitt ønske om å bygge opp den gamle vannposten igjen, satte borefirmaet igang - med ren håndkraft.

Manuell brønnboring: Samme dag som Rukhsana la fram sitt ønske om å bygge opp den gamle vannposten igjen, satte borefirmaet igang - med ren håndkraft. Foto:

Vannposten som forsvant...

Da Rukhsanas foreldre bygget sitt hus på 70-tallet, måtte den lille vannposten som sto der vike for den høye muren som nå omkranser eiendommen.

Les også: Yasmin fra Skoppum flyttet til Pakistan – Det lureste jeg har gjort

– De fleste husene i byen har innlagt vann, men ikke alle. De fattigste må få vann av naboer, naboer de får et avhengighetsforhold til. Det er ikke bra, sier Rukhsana når ideen om å sette opp en ny vannpost tar form.

Denne milde marsdagen er hun usikker på om det lar seg gjennomføre, om broren som nå bor i huset synes det er en god ide og om vannåren fortsatt strømmer dypt nede under grøftekanten et sted.

Det hun vet er at når sola utover sommeren står høyere på himmelen blir det hett for dem som må ta seg fram til fots. Over 40 grader i skyggen.

– Med vannposten stående her, slipper de å banke på hos tilfeldige folk og be om vann.

Så sier hun henvendt til Gjengangerens dyrekjære medarbeider at de som vil ha størst glede av vannposten er de små eslene som bærer varer til byen. Dem er det mange av.

..og som kom tilbake

Når noen snakker sammen i Pakistan, kan ting skje fort. Ikke alle tiltak er søknadspliktige. Heller ikke oppsetting av vannposter.

Rukhsanas ønske blir møtt med resolutt handlekraft når hun legger forslaget fram for broren, stolt som han er av sin selvstendige lillesøster.

Boret med håndkraft

Samme ettermiddag blir brønnborerfirmaet satt i sving. Med håndkraft og primitiv jekketeknikk, finner mennene forunderlig nok vann på 60 meters dyp.

Sent på kvelden, flere timer etter at mørket har senket seg over Jalalapur, surkler det i vannrørene.

En enslig vandrer blir den første som får teste vannposten. Byggverket er ikke ferdig. Broren lover at vannposten i skyggen av den blomstrende bougainvillaen skal få platting og benk før den er ferdig.

Frivilligprisen som lederen av Horten flerkulturelle kvinnegruppe mottok i 2013 var på 16.700 kroner. I Pakistan er det mye penger for de aller fattigste, hvor rå muskelkraft er tilnærmet gratis. Til sammenligning koster en liter bensin fem norske kroner.

To symaskiner kan brødfø mange

Rukhsana får også penger til to symaskiner hun vil gi til familier uten forsørger. Den ene symaskinen blir gitt til en stor barnefamilie, som bor kummerlig til inne i et smug. Småtasser kikker nysgjerrig fram bak morens vide skjørter når følget fra Norge kommer skridende. Den hånddrevne symaskinen og stoffene vil gi disse barna en varmere framtid.

– Det er så mye fattigdom her at det ikke er vanskelig å finne folk som trenger pengene. Dessverre. Jeg kan jo ikke hjelpe alle dem. Jeg skulle ønske at jenter fikk bedre skolegang, at de ikke ble giftet bort så tidlig.

Så lenge de ikke vet bedre, bruker folk penger på feil ting. Folk ruinerer seg på brylluper, i stedet for å bruke penger på skolegang ...

Rukhsanas siste prosjekt er en afghansk enke med tre barn, som mottar 50.000 rupi.

Det er sju år siden Rukhsana sist besøkte Pakistan. I de store byene, som i Lahore og Islamabad, ser hun at noe har skjedd siden sist. Flere unge kvinner går i vestlige klær. Kjøpesentrene popper opp, og alle har smarttelefon.

Fakta om Pakistan 

Pengene rår

På landsbygda holder de fast ved tradisjonene. Skilte kvinner står i fare for å bli utstøtt og miste omsorgen for barna. Det er pengene som rår.

– Det er vondt å se. Jeg som har bodd i Norge i mesteparten av mitt liv, reagerer mer på de store forskjellene enn folk som bor her gjør. Jeg er i hvert fall glad for at Hortens Frivilligpris har hjulpet noen, sier hun.

Artikkeltags