Gå til sidens hovedinnhold

Og vi smuglet og vi smuglet...

Artikkelen er over 2 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Min onkel, sier min mor, er en usedvanlig snill mann. Hvis han var konge i vikingtida, ville han gått inn i historiebøkene som Erik den Fromme.

Det eneste han skal ha hatt på samvittigheten, fortsatt ifølge min mor, var et rømningsforsøk i treårsalderen. Gutten ble borte i kornåkeren, og utløste med det en redningsaksjon blant mødrene i gata. Det kunne blitt hans første og eneste oppvigleri, om han ikke en dag, 60 år senere, ble overtalt til å gjennomføre et lite smuglerraid til Strømstad med golf’en i anledning en forstående femtiårsdag. Noen trengte en sjåfør med bil. Du veit, d’ække no’n i dag som arrangerer bursdag med bare hjemmekjøpte polvarer, var det en kollega som sa.

Erik den Fromme sa ja, men trengte moralsk støtte før den store systembolagferden. Min mor, en søster og to kusiner fikk også plass i golfen.

(Hvorfor jeg skriver denne historien er for å si noe om at dette med smuglerturer ikke er det vi bruker mest tid på. Eller penger. Nordmenns ustoppelige handleturer over grensen er for meg, til denne dag, et av livets mysterier. Når bensin og ferje er betalt, er timelønnen ikke engang nok til salt i maten. Så er det noen som sier at de drar for turens skyld ...? Tur til Nordbysenteret? Er det ikke andre steder som det er mer spennende å besøke, hvis en først skal koste på seg en blank og fin fridag, spør jeg)

Men altså; tilbake til kvintetten i golfen. De fylte bilen med mat og drikke nok til et mellomstort bryllup. Over Svinesundbrua ble det trangt og klamt i golfen, men det varte ikke lenge. Som den eneste i køen, virket det som, ble golfen vinket inn. Da tollerne hadde gjort jobben sin hadde de sikret sitt eget julebord. Erik og damene fikk beholde hver sin treliters kartong med vin i bytte mot en bot på 10.000 kroner.

Erik den Fromme har aldri selv fortalt denne historien videre, men det er andre som har sørget for at den ikke blir glemt.

Det var den historien jeg tenkte på i september, da jeg sto foran en grande fiskedisk, i et gigantisk supermarked, i den mest avsidesliggende bydelen vi kunne finne - i Portugal. I kasse på kasse badet norsk klippfisk i saltsenger, makeløst hvite og feite. Lofotskreien breiet seg, svær og diger, med bare et lite norsk flagg å gjemme seg under - til en latterlig lav pris.

Det var da telleapparatet begynte å putre under topplokket, med forstillinger om gjestfrie bacalaomiddager, krydret med laurbær og en klype chilipepper i høstkveldene. Hvor mye norsk klippfisk er det egentlig lov å ta med i kofferten over grensa? 10 kilo? 20 kilo? Kan en tollfritt ta med norske varer tilbake til landet igjen? Og mer alvorlig, hvorfor i all verden ligger denne Lofotens trøffel her, og ikke i min hjemlige fiskedisk?

Spørsmålene var mange og ingen til å svare. Der og da var ikke tid og sted for dypdykk i Lovdata.

Koffertene på hjemturen inneholdt noen kilo norsk knusktørr klippfisk. Det var ingen narkohunder på Gardermoen som sniffet ekstra da koffertene trillet forbi.

Fisken smakte godt den, men skulle noen ivrige tollere finne på å banke på min dør, er det nok noe igjen til dem også. Akkurat den turen er det verdt å ta.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.