I radio-overføringen av den ordinære gudstjenesten i NRK fra Tromsø Domkirke 1. januar dreide teksten seg om Lukas kap. 2, vers 21, nemlig vedrørende navnedagen til Kristus, og som sokneprest Kjell Y. Riise presenterte og fokuserte på. Han nevnte at 1. nyttårsdag hadde med hans 8. dag (navnedagen i Israel var nettopp knyttet til denne 8. dagen) regnet fra fødselen av, her riktignok fra 25. 12., dvs. 1. juledag og framover, og da kommer vi jo nettopp til 1. nyttårsdag, understreket han.

Det skulle kronologisk (og teologisk!) kunne passe bra da Kristus faktisk i Johannes' Åpenbaring kap 1 vers 18 presenterer seg som "Den første." Men i samme åndedrag (altså i Åpenbaringen) introduserer han seg også som "Den siste". Et tankeeksperiment: Hvorfor kunne ikke hans navnedag i tråd med dette plasseres på nyttårsaften også, nemlig beregnet fra selve julaften av, 24. 12.,og på den åttende dag derfra? Vi synger jo: Jeg er så glad hver julekveld for da ble Jesus født...

Kunne Kristus faktisk fortjent begge dagene som sine navnedager som betegnelse for hvem han egentlig er, ut fra litt ulike kronologiske utregninger og teologiske synspunkter?

Med andre ord, en ny navnedag også på nyttårsaften måtte da tilegnes ham som "Den siste" i forhold til alle tidligere dager i året, kombinert med 1. nyttårsdag som "Den første", av det nye årets dager. Ifølge Åp. 21:6 er Gud og Kristus presentert både som Alfa og Omega, begynnelsen og enden.

Eller hva sier leserne? Jeg tenker på menneskelig vis: Synes det ut fra dette heller som noe uvant om han skulle fortjene begge navnedagene for å få frem hvem han egentlig er?

Ja, det kunne en vel saktens spørre om...

For min del er jeg ikke i tvil! Er det noen som fortjener disse to sterkt symbolske dagene rundt nyttår som navnedager, så er det akkurat Kristus! For meg ble dette noe tankevekkende og trosstyrkende.

Ja, frelsen er oss nærmere nå enn den gang da vi kom til troen, Rom. 13:11.

Ha et velsignet nytt år med Ham, Den første og Den siste og Den Levende!