Gå til sidens hovedinnhold

Satirisk lokalhistorie i ny innpakning

Artikkelen er over 6 år gammel

Du vil garantert le, men ikke av det samme som i fjor. For årets Masken-revy er definitivt morsom, men den er unektelig annerledes, mener Gjengangerens anmelder

Revyanmeldelse:
«Statusrapp-Horten»

Årets Masken-revy Best Western Horten Hotell
Anmeldt av Alexander Svanberg


«Tida er det ingen som kan snu», sang Stein Ove Berg en gang i fortida. Jeg vil si det er en viktig ting å huske på når du ser årets Masken-revy.
«StatusrappHorten» byr på 25 numre, der 11 av dem i grunn ikke handler om Horten. Du får med andre ord ikke en reprise av de tre foregående lokalrevyer signert denne teatergruppen.


i andre nummer ironiseres det over hva som er revy. «I vinden» byr på tre av revyhistoriens viktigste virkemidler; Flagrende kostymer, tøysete dialekt (i dette tilfellet ala Wesenlunds sketsj om dodraugen) og ordspillet. Sannsynligvis settes det ny norgesrekord i sistnevnte.
Herfra er det mye mer «Åpen post» enn Einar Rose og Leif Juster. Noen vil kanskje si det gir Masken en bredere appell. Andre vil kanskje savne «Gutta på Gølvet».
Styrken til «StatusrappHorten» ligger uansett i at den gir sine 13 amatørskuespillere muligheten til å skinne, og det i tur og orden. Vi har sett dem tidligere, ofte litt i skyggen. I denne revyen er det få, om noen, som ikke får sitt glansnummer i løpet av kvelden.


Jeg vil for eksempel påstå at Jørgen Marthinsen er en av Maskens aller beste på fysisk komikk. Gummifjeset gjør Scott Solbergs tekst «Justereren» til en av kveldens første virkelige store lattersankere.


Rutinerte Linda S. Berglund stjeler scenen med stor selvtillit i «Uten skam». Masken-veteran Kristin Løkeberg er også en solid parhest til Berglund i både «Jenteprat», «Tvers over fjorden», og «Engler, finnes de?»


Trine Mellbergs egenskrevede monolog, «Mitt Afrika», er tekstmessig sett kanskje ikke kveldens skarpeste. Men om det så hadde vært pakningsvedlegget til Ibux har hun faktisk evnen i sin makt til å gjøre selv det morsomt. Jeg vil påstå at Mellberg er blant våre beste på typekomikk.
I «Levende Horten sentrum» byr samspillet mellom Tove Laberg Kristoffersens fysiske komikk og Daniel Cutmore Figveds monotone maskingeværkjeft et absurd, men genuint morsomt høydepunkt.


Åse Henriksens monolog som stolt mor i «Paradise» er på samme måte mesterlig levert. Sketsjen byr på smart kritikk og kveldens definitivt mest grisete språk, men faktisk ikke verre enn du ser i beste sendetid på TV. Så det så!
Du vil, som barnehagebarna i Horten, kanskje savne brunosten, men tro likevel ikke at Gjengangeren, broforbindelse til Østfold, kommunesammenslåing, ordførere som trekker seg eller observerer Torild Brækkes polposer har gått Masken hus forbi.
I «Småbyliv» blandes på mesterlig vis lokalsatire med Thorbjørn Egner- skråstrek Ivo Caprino-referanser som virkelig knuser blinken. Teksten er absurd morsom i seg selv, men Aurora Jonsrud som teaterdirektør, nevnte Mellberg og Christer Eriksen som «Karius og Baktus», og Mikkel Kaardahls «Tobias i tårnet», trekker det utvilsomt noen hakk oppover.


Anders Bålsrud i kyllingkostyme er også, unnskyld ordspillet, en fjær i hatten for Masken.
Som seg hør og bør inneholder årets revy også mye sang og musikk. «Tvers over fjorden» byr på ferjeproblematikk og Anne Marie Gjessing-parodi i trygg Masken-takt. «Jeg er lei» adresserer maset rundt «Fifty Shades of Grey» på nakent (eller skal vi si latekskledd) og enkelt vis.
Så har du numre som «Kom til Horten», en musikalsk sett kompleks hyllest til Horten så vel som populærmusikkhistorien. Jeg må her trekke fram Aurora Jonsrud, Cecilia Laberg Kristoffersen og Benedikte Olafsen som tre store sølvstruper i teatergruppen.


Musikalsk leder, Une Kulsrød leder for øvrig sin sekstett trygt og godt gjennom den halvannen times lange forestillingen.
Og så, med smell og englekor, er årets revy over. Ok, den er ikke uten dødpunkter og billige poenger. Ok, så har jeg kanskje savnet noen klassiske lokalsatiriske numre fra ekteparet Anne-Jorunn og Tore Kristiansen.
Men tida er det ingen som kan snu. Nå er det nye krefter på scenen, på regi og på tekst.
Da skal vi unne Masken å vokse, unne dem å finne formen. Er vi heldige blir disse værende i teatergruppen lenge nok til at også de blir inderlig savnet når stafettpinnen en gang gis videre.

(Anmeldelsen er basert på førpremieren, torsdag 13.11)
Forestillingen spilles denne og fra torsdag neste helg.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.