På gamle tomter

KOMPISER: Rolv Wesenlund og Nils Hanssen Sande har vært venner siden de som småunger ble kjent den 9. april 1940.

KOMPISER: Rolv Wesenlund og Nils Hanssen Sande har vært venner siden de som småunger ble kjent den 9. april 1940.

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

HORTEN: Rolv Wesenlund pendler mellom Oslo og Cannes, men drømmer om en hybel på Karljohansvern.

DEL

Han elsker fødebyen, men føler at han ikke får vært i Horten ofte nok. Til gjengjeld er kona Ruth informert i god tid: Det er her han ønsker å bli begravet.
– Jeg liker kirkegårder, røper han. – Det har jeg etter mormor. Hun tok meg med rundt mellom gravstøttene og fortalte om hvem som lå der. "God dag, god dag," sa hun og hilste ... og så luket hun litt her og der.
Rolv Wesenlund fullfører omtrent annenhver setning. Han kompenserer ved å gestikulere og nikke hele tiden, brillene vipper karakteristisk ytterst på nesen, og ofte blir det opp til tilhøreren å gjette en del av hva han vil fram til. Men når han kommer inn på oppveksten i Horten og vennskapene han har helt fra barndommen av, er det ikke vanskelig å få med seg hva han forteller.
– Nils og jeg ..., sier han og nikker mot verten på Borre: Nils Hanssen Sande. – Vi har kjent hverandre nesten hele livet. Vet du når vi møttes? Den 9. april 1940!
Han lar det henge i luften litt, før resten av fortellingen kommer: Norge ble okkupert av tyske tropper og Horten skulle evakueres. Byen ble inndelt i soner og barnefamilier måtte ta seg til forskjellige gårder i området rundt. Sammen med familien havnet Rolv på Sande gård, der han møtte den jevnaldrende gutten som han den dag i dag pleier et nært vennskap med.
– Jeg var bare tre år gammel, men jeg husker det godt. Jeg husker at de voksne gråt.

Barndomshjemmet lå i Storgaten 38, der Gjengangeren nå befinner seg i et forholdsvis moderne bygg.
– Det var oldefar som bygde huset, men nå er det revet. Det ville de nok ikke fått lov til hvis det skjedde i dag. Nå er man mer nøye med å la gamle ting stå, resonnerer Wesenlund. Han registrerer at byen er i forandring, og det er ikke alt han har like stor sans for.
– Det er da en underlig plassering de har valgt for dette nye varehuset, fnyser han. – De burde ha funnet en tomt som ikke ødela folks mulighet til å bo der! Da jeg var ung, var vi ofte der nede og fisket ...
Til tross for at krigen formørket fem år av barndommen hans, har han mange glade minner fra oppveksten.
– Vi pleide å dra ned til militærleiren for å tigge godteri. "Aussweis, bitte!" sa vi. Og "Hasst Du bon-bons?" Vi lærte en god del tysk - til og med noen sanger. For oss unger var ikke tyskerne så farlige. Det var nazistene vi var sinte på.
Den dag i dag er Indre Horten og Karljohansvern de stedene han trives best i byen.

Etter krigen bleknet minnet om tyske sanger og ble erstattet av interessen for jazz. Med fast band tjente de gode penger i løpet av sommerferiene, og Wesenlund opplevde å være med å vinne "NM i jazz" to ganger.
– Vi jugde for å få spillejobbene, humrer han. – På alderen, altså. Vi var jo ikke gamle nok til å komme inn, uten instrumenter.
For Wesenlunds del var instrumentet klarinett. Men han drømte aldri om å bli musiker på heltid.
– Nei, jeg visste at jeg ikke var god nok til det. Jeg brakk "hornet" ...
– Hva? Hvordan skjedde det?
– Jeg brakk det, sier jeg jo! Tvers over kneet. Da var jeg ferdig med det, og slapp å få tannstillingen ødelagt, humrer han.
Men han fortsatte som musikkjournalist og beholdt interessen for jazz gjennom mesteparten av livet, selv om det nå går mest i klassisk.
– Det var på "Fishland" i Horten alt skjedde. Det var dit den moderne jazzen kom. Nils, kameraten min, var utkaster. Han pleide bare å smile og legge en vennlig arm rundt folk som måtte følges ut. Det var moro. Lidderlig moro, ler Wesenlund.

Tanken på klarinetten og kommentaren om tannstillingen får ham til å ta seg til munnen.
– Jeg fikk ødelagt tennene nå nylig også. Jeg trynet!
Han flirer litt, men blir fort alvorlig igjen.
– Jeg besvimte, rett og slett. Hadde visst tulla og glemt noen medikamenter jeg skulle tatt. Jeg trodde jeg døde, jeg! Men dette skjedde jo i Cannes, og da jeg hørte en norsk stemme si: "Neimen, er det ikke Wesenlund, da?" skjønte jeg at jeg fortsatt var i live.
– Tenker du på døden?
– Ja, man må jo det når man er over 70 år, og mange jevnaldrende blir borte. Det er snart bare Arthur (Arntzen, journ.anm.) og meg igjen. Han og jeg er nesten nøyaktig like gamle, og vi har vært venner i mange år. Men man må finne seg i døden og at venner forsvinner, selv om det er leit å miste folk du har vært sammen med.
– Tror du på et liv etter døden?
Rolv Wesenlund trekker en grimase. – Ja. Men jeg tror det må være ganske spesielle kriterier. Hvis alle som dør skulle få plass, ville det jo vært fullt for lenge siden, humrer han. Men han har bestemt seg: Når hans tid kommer, vil han stedes til hvile på kirkegården i Horten.

Det bys på vafler og kaffe, med hjemmelaget syltetøy fra Sande gård.
– Jeg spiser ikke søtt. Det har jeg sluttet med, forteller Wesenlund og forsyner seg beskjedent med én vaffelplate. – Og så har jeg gått ned tjue kilo. Men ikke skriv at jeg går lange turer og trener for å gå ned i vekt, for da kommer Ruth bare til å le høyt.
Han møtte sin kone da han spilte "Bør Børson" på Trøndelag Teater. Ruth var danser, og bodde på Ringve der det også er museum.
– Nei, jeg savner ikke scenen. Suksess er ikke bare positivt, vet du. Man blir låst i lang tid, kanskje så mye som et år eller to av gangen, og da får man ikke tid til noe annet.
Men han angrer ikke på noe. Rene tilfeldigheter førte til at han møtte Harald Heide-Steen jr., og sammen begynte de to å koke sammen sketsjer.
– Problemet var at vi ikke likte å skrive ned noe. "Det husker vi," pleide Harald å si. Og så ble det bare ubegripelige notater. Vi kunne jo ikke overlate de uleselige skribleriene til skuespillere. Altså måtte vi spille dem ut selv.





Artikkeltags