Gå til sidens hovedinnhold

Hortensjenta som ble fotballfrue i Manchester

Artikkelen er over 7 år gammel

Cecilie Hansen skulle bare tjene penger til studier i Australia. Hotelljobben endte med mann, barn og flytting til til England.

Cecilie fra Horten. Gift med kanskje den mest framgangsrike fotballmanageren i England i øyeblikket, Uwe Rösler (45). Historien startet på et hotell i Horten sommeren 1994.
Pre-season

– Jeg var nesten på vei til Australia for å studere økonomi. Sommerjobben på hotellet ga meg penger til reisen. Manchester City la noen av sesongforberedelsene til Horten. Laget spilte en kamp i Lystlunden og trente ute på Bastøya, forteller Cecilie (41).


Sommerjobben fikk enorm betydning for livet og framtida.


– I resepsjonen møtte jeg ei jente. Der og da hadde jeg selvsagt ingen aning om at Cecilie skulle bli min kone og mor til mine to fantastiske barn. Vi snakket sammen hver dag, forteller Uwe Rösler. Gjengangeren treffer familien hjemme i Bramhall, et stykke utenfor Manchester.

Snakket ikke samme språk

– Ja, vi snakket sammen. Det var ikke så enkelt, ettersom Uwe bare pratet tysk og jeg bare engelsk. Men vi forsto det vi måtte forstå, sier Cecilie.


– Jeg var midt i 20-årene, og jeg hadde aldri hatt noen kjæreste. Jeg var klar for noe stabilt i livet. Møtet med Cecilie var god timing. Hjertet banket for den perfekte jenta. Der og da visste jeg at hun var den eneste, forteller Uwe.


– På den siste dagen under oppholdet i Norge, fikk spillerne en frikveld i Oslo. Uwe inviterte meg ut. Han hadde med seg en kamerat som tolk. Vi hadde en fin stund sammen tross språkproblemene, forteller Cecilie.

Flyttet til England før jul

Uwe reiste tilbake til England, og Cecilie til Australia.


– Vi fant det vanskeligere og vanskeligere å være sammen, sier Uwe.


– Jeg så at dette ikke fungerte på hver vår side av kloden. Jeg benyttet meg av muligheten til å fortsette studiene i London. Vi var kommet fram til jul, sier Cecilie.


– Hun forlot sola for at vi kunne se hverandre mer, tilføyer Uwe.


I London fikk Cecilie problemer med å finne et sted å bo. Hun flyttet inn hos Uwe i Bramhall.


– Og det var starten på vårt liv sammen, sier Uwe og Cecilie samstemt.

– Ingen fotballenke 

20 år seinere er familien Røsler vel etablert i Bramhall. Cecilie giftet seg med en fullblods fotballproff. Fem sesonger i Manchester City ble etterfulgt av to år i Tyskland, før familien igjen var tilbake i England og Southampton. Etter et kort opphold tilbake i Tyskland, bodde Cecilie og Uwe på Lillestrøm.


– Jeg har aldri følt meg som ei fotball-enke. Jeg liker å reise, og vi trives sammen. Det at vi har bodd på mange forskjellige steder, har dratt Uwe, guttene og meg utrolig tett sammen. Vi har bestandig hatt hverandre, forteller Cecilie.

Ble svært syk

Det at de har hverandre er ingen selvfølge. Mens Uwe spilte for Lillestrøm, ble han syk. Diagnosen var kreft. Uwe ble lagt inn på Radiumospitalet i Oslo.


– Jeg fikk beskjed om at Uwe bare hadde fem prosent sjanse til å overleve, sier Cecilie.


– Vi snakket ikke om døden, men om hvordan vi skulle vinne over sykdommen, legger hun til.


– Jeg startet nede i en lang, mørk tunnel. Cecilie var den eneste personen som kunne lede meg fram mot Lyset. Sammen vant vi kampen, den aller viktigste, sier Uwe.
Utrolig sterk – Cecilie er en utrolig sterk person. Jeg er privilegert som har tilbrakt en stor del av livet mitt sammen med Cecilie. Jeg vil være hos henne bestandig, for alltid, sier Uwe, og sender et kjærlig blikk mot Cecilie.


– På sykehuset beundret jeg deg for din «never-say-die-spirit». Den første tiden kunne guttene og jeg bare se deg gjennom et glassvindu på grunn av infeksjonsfaren. Uwe var så svak at han ikke engang orket å løfte armene. Den råsterke kroppen var helt utslitt, forteller Cecilie.

46.000 supportere sang til Uwe

En dag på sykehuset i 2003 fikk Uwe en telefon. Den kom fra en kamerat av Uwe. Han var på Ethiad Stadium, den helt nye hjemmebanen til Manchester City, klubben Uwe hadde forlatt fire år tidligere.


I telefonen hørte Uwe sangen fra supporterne på tribunen, sangen om Uwe og ønsket om at han skulle komme tilbake. Toppscoreren i tre sesonger var ikke glemt.


– Det var engelsk fotballkultur på sitt aller beste, sier Cecilie.


– Cecilie, guttene og 46.000 fans i Manchester som ikke ville gi meg opp, sier Uwe.

– Uwe har en fantastisk historie å fortelle. Jeg rådet ham derfor til å skrive en bok. En utfordring var å få tid til å gjøre det. Mens Uwe var manager i Brentford i London kom boka til. «Knocking down walls» handler om Uwes oppvekst bak muren i Øst-Tyskland, livet som spiller og trener, familiemannen og selvsagt kampen mot kreften. I ettertid har vi fått vite at boka sender håp til andre med alvorlig kreft, et budskap om aldri å gi opp, never say die, forteller Cecilie.

Presses ikke til fotball

– Jeg er den samme Uwe som før sykdommen, men jeg tar ingenting som en selvfølge lenger. Derfor nyter jeg hver dag jeg er sammen med Cecilie og guttene. Kvalitetstid er viktig, sier Uwe.


– Og hva er kvalitetstid for en fotballfamilie?


– I helgene liker vi å spise god mat. Det å lage en god søndagsmiddag sammen er kvalitetstid. Så drar vi om morgenen ut for å se Colin spille kamp. Han er 13 år, og har kontrakt med Manchester City, sier Cecilie.


– Jeg vil aldri presse Colin i fotballen, men jeg vil gi han sjansen til å leve ut drømmen på samme måten som pappa ga meg muligheten hjemme i Øst-Tyskland, forteller Uwe.


– Hvorfor heter han Colin?


– Han er oppkalt etter den beste spilleren til Manchester City gjennom tidene, Colin Bell, sier Cecilie.


Colin er lillebror i familien. Tony er 16 år og storebror.


– Han satser 100 prosent på skolen. Vi støtter han på samme måte som Colin. Vi har to fantastiske gutter som er veldig gode venner, sier Cecilie.


– Og hvorfor heter han Tony?


– Oppkalt etter Tony Book, en annen legende i Manchester City.

Lengter etter jogging i Fyllinga

– Vi føler oss hjemme her i Bramhall, og for oss er det ikke aktuelt å flytte hjem til Horten, sier Cecilie


– Lengter du aldri hjem?


– Våren er en fantastisk tid i Horten. Da drømmer jeg om å knyte på meg joggeskoa, dra ned til Fyllinga, og så løpe litt rolig mot Møringa. Det å kunne puste inn frisk sjøluft og kunne være en del av den vakre naturen, er en opplevelse jeg savner.


Sammen med Uwe og guttene, har Cecilie bodd i Lillestrøm og i Stavanger, fra 2002 og fram til 2010.


– Men ingenting er som Horten.

Beste svigermor

– Vi setter pris på besøk fra Norge, forteller Uwe, og tenker spesielt på svigermor Grethe Hansen fra Horten.


– Jeg kunne ikke fått noen bedre svigermor, sier Uwe.


Lapskaus Colin og Tony setter også stor pris på besøk av mormor.


– Hun lager god norsk mat til oss, som lapskaus. Vi går i butikken og kjøper det vi trenger. Så lager mormor god mat, forteller Colin.

Ofte med på kamp

For familien Rösler blir det mange spennende fotballkamper fram mot sommeren. Uwe er nå manager i Wigan F.C, en klubb i nærheten av Manchester på nivå to. Lille Wigan slo ut selveste Manchester City i kvartfinalen i FA-Cupen, og det på bortebane. Nå venter Arsenal på Wembley i semifinalen 12. april.


 – Jeg blir med på kamp så ofte jeg kan, og spesielt på hjemmekamper. Vi gleder oss til turen til London og Wembley. Mot Arsenal er Wigan en «underdog», et godt utgangspunkt, sier Cecilie.


– Snakker du og Uwe mye fotball sammen?


– Ikke om taktikk og sånne ting. Men fotball handler også om behandling av mennesker. Der kan jeg være en rådgiver, sier Cecilie Rösler.

Kommentarer til denne saken