Ordet vi alle forstår

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les oss på nett i én måned for KUN 1 kr!

Gode politikere snakker så vi skjønner hva de sier. De aller beste forstår også hverandre.

Jeg visste det ikke da jeg pakket den ut, men boka jeg fikk til jul, var akkurat den jeg ønsket meg, eller i hvert fall burde ønsket meg. Den er interessant, velskrevet og underholdende, og jeg kommer aldri til å bli ferdig med den. Nesten 2.000 sider blir rett og slett i meste laget.

Likevel ligger den ennå på nattbordet og jamrer for å vekke nerden i meg. Den lykkes påfallende ofte, og jeg blar meg ganske våkent gjennom en håndfull sider før armen igjen sovner. Det er slik vi har det sammen, Norsk etymologisk ordbok og jeg.
Vårt forrige stevnemøte handlet om språkforskjeller. Visste du, undret boka, at det kun er ett eneste ord i verden som forstås på alle språk? Så beskrev den for meg hvordan ordet formes med litt avrundete lepper og en lett vislende lyd, og slo fast at selv om stavemåten er ulik fra land til land, er det ingen som er i tvil om hva som menes når ordet tas i bruk: Hysj.  

Romantikeren i meg hadde nok helst sett at det var et annet begrep som samlet verden. Som fred, eller kjærlighet, eller jordbær med fløte. Men språkutvikling lar seg så visst ikke styre av lokalredaktørers drømmerier, og ordet som er valgt til å forene språkverden, er altså ordet som i bunn og grunn handler om å stanse bruk av ord.

Jeg leste om dette paradokset i forrige uke. For tallmagikere på jakt etter symmetri, kan jeg opplyse om at det skjedde nøyaktig 500 dager før Horten igjen går til valg. Samme dag leste jeg også en Facebook-invitasjon fra det lokale arbeiderpartilaget. De vil samle store og små til idedugnad for å lage et nytt program. Medlemmer eller ei, la oss høre hva dere har å si, oppfordret partiet.

Lokalpartiene våre er blitt flinke til dette. Ved forrige valg brukte Høyre mye energi på å hente inn folkets mening i ulike spørsmål. Meningsmålinger, dørknakking og spørreskjemaer tas i bruk for å gi folket en stemme. Hensikten er selvsagt å samle stemmene hos seg selv, slik at koret blir så stort som mulig. Likevel fortjener partiene superlativer, de har innsett at de ikke bare kan snakke til sine velgere, de må lytte til dem også.

Jeg tviler ikke på at de kommer til å glemme seg noen ganger før vi igjen børster støv av valgurnen, men har det ikke likevel skjedd noe med lokalpolitikerne våre den siste perioden?

Det begynte som vi var vant til, fløyene delte seg omtrent på midten og drev en blanding av språklig symbolpolitikk og skittkasting. Ingen seier syntes større enn den å påføre andre et nederlag. Så snudde det. Kanskje fordi flertallene var skjøre og Venstre ikke maktet å sitte i ro, kanskje fordi det vokste fram en erkjennelse av at det er mer å hente på å snakke sammen. Jeg vet ikke, og det er ikke så nøye heller.

Faktum er uansett at det de siste to årene har vært samarbeidet mer i lokalpolitikken enn på svært lenge. Oftere enn før krysser partiene midtgangen for å finne fram til flertall flest mulig kan stå bak. Sjeldnere enn før smiles det hånlig i krokene når noen går på et nederlag. La oss håpe det varer, for Horten er ikke større enn at vi må forsøke å trekke veksler på vettet som finnes i alle leirer.

Skulle politikerne våre igjen begynne å vende det døve øret til velgere og hverandre, ser jeg ingen annen mulighet enn at vi sammen tyr til det ene ordet som alle forstår.

Torgeir Lorentzen,
redaktør


 

Artikkeltags