Kongelig heder og ære til Else og Leif

SAMMEN: 
Else og Leif Heimstad, bestyrerparet på Konvoibyen i Risør, har vært sammen om det meste. Og har gjort en særdeles fortjenstfull innsats for krigsseilerne i over 40 år. Det får de kongelig heder for i dag. 
ALLE FOTO: GRO LARSEN

SAMMEN: Else og Leif Heimstad, bestyrerparet på Konvoibyen i Risør, har vært sammen om det meste. Og har gjort en særdeles fortjenstfull innsats for krigsseilerne i over 40 år. Det får de kongelig heder for i dag. ALLE FOTO: GRO LARSEN

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

HORTEN: I dag skjer det, ekteparet Else og Leif Heimstad, Horten, slås til riddere av 1. klasse av Den kongelige St Olavs orden. For fortjenstfull gjerning for krigsseilerne gjennom mer enn 40 år, først og fremst som bestyrerpar i Konvoibyen i Risør.

DEL

– En sånn ære, jeg kan nesten ikke tro det før jeg ser det, sier Heimstad, – Jeg skjønner det vel når fylkesmannen henger ordenstegnet rundt halsen min, spøker han.
Ved roret
– Også jeg da, kommenterer Else beskjedent. Som aldri har tenkt at den innsatsen hun har gjort for krigsseilerne siden 60-tallet, skulle resultere i noe ordenstegn. – Det er jo Leif som har stått ved roret, - for det meste.
Vi møter ekteparet i den trivelige bestyrerboligen i Risør. Leif går i sitt 87. år, Else er 83. Mange års arbeid har tatt på kreftene hos begge, som er glade for at barn og svigerbarn nå trer støttende til.
For Leif og Else, som opprinnelig kommer fra Horten, begynte arbeidet med krigsseilerne på nasjonal basis lenge før entreprenør Olav Selvaag tegnet bolighusene, og kong Olav V kunne åpne Konvoibyen i 1968. Først pågikk "jakten" på krigsseilerne, alle dem som nesten gikk til grunne da marerittene om konvoifarten under andre verdenskrig dukket opp, 10 - 20 eller 30 år etter at krigen var slutt.
– Nerveslitet satte så mange tilbake. De mistet jobb, familie, ekteskap endte i skilsmisser, og det var ingen som forsto at krigsseilernes tilstand hang sammen med torpedotruslene under krigen, sier Leif, som selv opplever marerittene, så lenge etter krigen.
– Til slutt ble krigstjenesten anerkjent som diagnose, krigsseilerne fikk koplet tjenestetid til pensjonen. Endelig kunne de ordne seg et anstendig liv, husker Else.
I barhytter
– Jo, vi fant mange under presenningene, i barhytter og huler. I hus der familien gjemte dem bort fordi nerver var flaut, også fordi det var mye alkoholmisbruk som fulgte med.
– Jeg husker en det hadde gått jordslag i, minnes Else. – Han bodde ute på bakken.
– Da Konvoibyen sto klar, flyttet de dårligste inn først. Men samtidig pågikk byggearbeidene på flere hus, og tomtene måtte sprenges ut. Da salvene gikk, trodde krigsseilerne som hadde flyttet inn, at det var torpedoene som smalt i skutesidene. Else tror at det var mange som aldri helt kom seg igjen.
– Det er fylkesmannen i Aust Agder som skal forestå den høytidelige handling i dag, og etter hvert skal dere på besøk til kongen?
– Kongehuset har alltid stått Konvoibyen nær, forteller Leif. – Både kong Olav og kong Harald har vært i Konvoibyen.
– Da satt jeg mest på kjøkkenet, ler Else, som alltid sto for arrangement og servering.
– Da jeg fikk Kongens fortjenstmedalje, var jeg hos kong Olav V, minnes Leif.
hjelperne
– Og jeg ble vel nesten kastet ut til slutt, i hvert fall var adjutanten inne tre ganger mens jeg satt på kontoret. Men kongen sa hele tiden: – Bare sitt, Heimstad. Han hadde mye å spørre om når det gjaldt krigsseilerne.
– Men vi må ikke glemme dem som hjalp, sier Else.
– Erik Bye som var trofast med, Wenche Foss, programsekretæren Kjell Arnljot Wig, forfatter og journalist Per Hansson, alle dem som betydde noe, som hjalp oss med aksjoner og pengeinnsamlinger. Og gjennom alle år, Marinen og Marinemusikken. Vi kjenner alle musikantene, og har kjent alle dirigentene. Det har alltid vært godt å ha gode venner, som har støttet oss og hjulpet. Jeg tror ikke vi hadde greid oss uten Marinen, mener ekteparet.
gro.larsengjengangeren.no



Artikkeltags