– Ja, det hadde vært fint om det kunne bli laget et museum i Horten også, sier Rasmussen. – Det hører liksom til her, og det er jo trist at det bare ligger der på lager når man har lagt så mye arbeid i dette.
Det startet med en pappeske som sto igjen etter en auksjon på et loppemarked i Langesund på midten av syttitallet. Rasmussen bød 20 kroner, og esken var hans. Den var full av blader og årbøker fra Redningstjenesten.
– Etter en stund hadde vi museum i kjelleren, sier samleren. – Vi kontaktet brukthandlere i hele Norge. Jeg var lærer og hadde lange ferier. Så lastet vi opp campingvogna og reiste rundt.
Redningsselskapet var fort interessert i det som var i gang, og i kommunen møtte ekteparet bare blide ordførere. Daværende ordfører Kosmo støttet opp, sendte stafettpinnen videre til Bjørkavåg, som deretter ga den til Brekke.
– Kommunen var bare velvilje, minnes Rasmussen. – De hadde ingen penger å komme med, men etter en tid fikk vi låne første etasje i den gamle "Sildefabrikken". Når dette ble for trangt utvidet vi til hele huset, og i april 1986 kunne vi åpne Redningsselskapets Museum. Jeg og kona jobbet der på heltid.
– Det var en stor følelse, smiler han. – Vise tingene vi hadde samlet sammen respekten det fortjente, og vise det hele fram til alle som ønsket å se.
Oppunder millenniet kom det mange planer om å pusse opp havneområdet, modernisere, mye nytt skulle inn, noe gammelt måtte ut.
– De hadde mange planer om å rive bygningen, sier Rasmussen. – Så i 1999 måtte vi stenge.
Redningsmuseet var ønsket til Karljohansvern, og ble tatt godt imot til museumsparken av det da eksisterende ØSD (Østlandets Sjøfarts Distrikt), med løfte om lokaler.
– Men så tok Forsvaret over eiendommene, og husleien de satte opp var umulig å dekke, så da var det bare å stenge. Vi hadde ikke penger i den størrelsen, dette hadde gått mer eller mindre på dugnad.
Han vedgår at han syns det er pussig å kunne ha tingene stående gratis på lager, når det var kravet om husleie som fikk dem til ikke å åpne museum der. Arealbruken er, ifølge Rasmussen, den samme. Men understreker at de setter pris på plassen de får.
– Så på en måte er det bra at Sjøfartsmuseet nå henter noe av det, så det blir stilt ut igjen, sier han. – Jeg hadde helst sett det i Horten, men de har nok ikke plass til alt i Oslo, så kanskje kommunen kan gjøre noe med det som blir igjen etterpå.
– Dette har jo hele tiden gått på dugnad og velvilje, fortsetter han. – Kommunen stilte med lokaler, næringslivet bidro med penger og hjelpemidler, vi hadde støttemedlemmer som ble tilsendt åpne giroer hvert år. Jeg håper forsvaret kan være med på en slik fellesskapstanke, så kanskje vi får noe på beina her i Horten også.
– Og dette er den tradisjonelle historien for de fleste museene, smiler han. – Det starter med den private entusiasmen og engasjementet. Marinemuseet startet slik, Lokalhistorisk Senter likeså. Jeg pleier å si at du ikke bare kan leve av en ting, du må leve for den også.
Det startet med en pappeske som sto igjen etter en auksjon på et loppemarked i Langesund på midten av syttitallet. Rasmussen bød 20 kroner, og esken var hans. Den var full av blader og årbøker fra Redningstjenesten.
– Etter en stund hadde vi museum i kjelleren, sier samleren. – Vi kontaktet brukthandlere i hele Norge. Jeg var lærer og hadde lange ferier. Så lastet vi opp campingvogna og reiste rundt.
Redningsselskapet var fort interessert i det som var i gang, og i kommunen møtte ekteparet bare blide ordførere. Daværende ordfører Kosmo støttet opp, sendte stafettpinnen videre til Bjørkavåg, som deretter ga den til Brekke.
– Kommunen var bare velvilje, minnes Rasmussen. – De hadde ingen penger å komme med, men etter en tid fikk vi låne første etasje i den gamle "Sildefabrikken". Når dette ble for trangt utvidet vi til hele huset, og i april 1986 kunne vi åpne Redningsselskapets Museum. Jeg og kona jobbet der på heltid.
– Det var en stor følelse, smiler han. – Vise tingene vi hadde samlet sammen respekten det fortjente, og vise det hele fram til alle som ønsket å se.
Oppunder millenniet kom det mange planer om å pusse opp havneområdet, modernisere, mye nytt skulle inn, noe gammelt måtte ut.
– De hadde mange planer om å rive bygningen, sier Rasmussen. – Så i 1999 måtte vi stenge.
Redningsmuseet var ønsket til Karljohansvern, og ble tatt godt imot til museumsparken av det da eksisterende ØSD (Østlandets Sjøfarts Distrikt), med løfte om lokaler.
– Men så tok Forsvaret over eiendommene, og husleien de satte opp var umulig å dekke, så da var det bare å stenge. Vi hadde ikke penger i den størrelsen, dette hadde gått mer eller mindre på dugnad.
Han vedgår at han syns det er pussig å kunne ha tingene stående gratis på lager, når det var kravet om husleie som fikk dem til ikke å åpne museum der. Arealbruken er, ifølge Rasmussen, den samme. Men understreker at de setter pris på plassen de får.
– Så på en måte er det bra at Sjøfartsmuseet nå henter noe av det, så det blir stilt ut igjen, sier han. – Jeg hadde helst sett det i Horten, men de har nok ikke plass til alt i Oslo, så kanskje kommunen kan gjøre noe med det som blir igjen etterpå.
– Dette har jo hele tiden gått på dugnad og velvilje, fortsetter han. – Kommunen stilte med lokaler, næringslivet bidro med penger og hjelpemidler, vi hadde støttemedlemmer som ble tilsendt åpne giroer hvert år. Jeg håper forsvaret kan være med på en slik fellesskapstanke, så kanskje vi får noe på beina her i Horten også.
– Og dette er den tradisjonelle historien for de fleste museene, smiler han. – Det starter med den private entusiasmen og engasjementet. Marinemuseet startet slik, Lokalhistorisk Senter likeså. Jeg pleier å si at du ikke bare kan leve av en ting, du må leve for den også.