Han var en av flere enkeltkonsultasjoner om psykisk helse jeg mottok i 2020 som sa han ikke ønsket å leve lenger. I 2020 har jeg hovedsakelig blitt kontaktet av personer som hadde tanker om å ta livet av seg. Det er meget foruroligende å tenke tilbake på.

De fant meg på nettet, kom fra ulike deler av landet, de så min bakgrunn at jeg blant annet var spesialsykepleier. De turte å dele sine historier fordi de kontaktet meg anonymt. Noen hadde offentlige tjenester fra før, men sa de ikke opplevde seg forstått og følte seg feildiagnostisert. De snakket om dårlige relasjoner til psykolog, lege og hjelpeapparat. Andre hadde ikke et hjelpetilbud og sa de hadde slitt i det skjulte. De var alene, snakket om ensomhet, gråt i telefonen, fortalte om handlinger der de hadde skadet seg selv, skammet seg over handlinger de hadde begått om rus og visste ikke hva de skulle gjøre. Noen våget ikke å snakke med andre eller belaste familie i frykt for å påføre bekymring eller konsekvenser, og så ingen annen utvei enn å ta livet av seg.

Selv om jeg har kunnskap og erfaring med hva jeg skal si og gjøre i møtet med personer i alvorlig krise så er jeg ikke upåvirket av slike samtaler. Jeg kjente fortvilelsen de bar på, men kan også føle avmakt og bli forbannet av og til over mangler i tjenestetilbudet. Noen av dem ringte meg tilbake, men 18 åringen i høst gjorde ikke det.

Fra mitt perspektiv mangler det offentlige et lavterskel kurstilbud til de som sliter psykisk. Min erfaring er at flere unge ønsker virkelig å lære om psykisk egenomsorg. De har drømmer for fremtiden og de ønsker å kunne klare seg selv. De som har ringt ønsket hjelp til å bli trygg på kroppslige signaler, håndtere tankespinn, behandle dårlige følelser, rydde i relasjoner og få råd om hva de kunne gjøre når angsten og depresjonen ble kritisk uutholdelig og lage seg gode rammer for utvikling i livet.

For å få til en forbedring av tilbud innen psykisk helse må det skje en endring mener jeg. En holdning om et pakkeforløp der alle som sliter psykisk må igjennom en utredning, diagnostisering og behandling hos psykolog eller spesialisthelsetjeneste er ikke riktig for alle.

Å vente på konsultasjoner hos psykolog og innleggelser i psykiatrien kan medføre at noen blir verre mens de venter. Det er etter mitt syn meningsløst at belastede primærleger føler seg tvunget til å ta kurs i kognitiv terapi og bruker av sin kontortid til å drive terapi når det heller er behov for dem som leger.

Det er en kjensgjerning at flere som sliter psykisk enn det man tror både blir feildiagnostisert, feilbehandlet og ender opp som kasteballer i systemet.

En ønskesituasjon hadde vært å forebygge mer og definere flere differensierte tilpassede tilbud, mener jeg. Som privattjeneste bidrar jeg gjerne i et samarbeid med dagens helsetjeneste i å dekke behovet for et lavterskeltilbud til unge som sliter psykisk.