Reverseringen av fritt behandlingsvalg ble lansert med brask og bram forrige fredag av Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol fra Arbeiderpartiet. Jeg kommer aldri til å forstå mennesker som jubler og jobber for mindre frihet for egen befolkning.

Fritt behandlingsvalg har vært en suksesshistorie, en sann frihetsreform. Pasienter har endelig fått muligheten til å velge hvor de ønsker å motta behandling, inkludert hos private aktører. Staten har tatt regninga uavhengig hvor pasienten har blitt behandlet. Det å likestille private og offentlige aktører innen helsesektoren har lenge vært en hjertesak for Fremskrittspartiet. For oss er det viktigste at alle pasienter får behandling, ikke hvor pasienten blir behandlet.

Vi lever i en tid der ventetiden for behandling ved offentlige sykehus øker. Med Arbeiderpartiets helsepolitikk er det folk flest sin lommebok som avgjør hvorvidt du får tilgang på rask behandling eller ei. De med tjukk lommebok kan ta seg råd til å kjøpe seg ut av helsekøen, ved å heller benytte private alternativer. Det samme kan de som jobber i en bedrift med helseforsikring for sine ansatte. Det er de naturligvis i sin fulle rett til å gjøre, og det er større sannsynlighet for at de som får rask behandling er raskere tilbake i samfunnet ved sykdom.

Men faktum er at private alternativer står klare til å ta imot norske pasienter, mens offentlige sykehus sliter med lange ventelister. Fremdeles skal heldigvis det offentlige ha avtaler med private klinikker, men dette er ikke på langt nær nok til å løse ventetidsutfordringene. Da er det for meg helt utrolig at ikke alle pasienter i Norge skal få tilgang til de private alternativene på lik linje med de offentlige alternativene, bare fordi Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ikke liker at private aktører tjener penger.

Det kommer ingenting godt ut av at systemet endres for systemets skyld.

Jeg heier på fritt behandlingsvalg, og ber innstendig om at helse- og omsorgsministeren snur på denne ideologisk motiverte handlingen. Ellers taper pasienten.