Gå til sidens hovedinnhold

– Mye vil ha mer. Stadig mer matjord bygges ned

Tveiten heter gården der jeg vokste opp.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Et gårdsbruk der jorda har blitt drevet i mange hundre år. Det hørte også skog til eiendommen. Den ble etter hvert lagt ut til tomter og noe industri. I det sydøstre hjørnet ble Granly skole bygd.

Et gårdsbruk i Borre med nærhet til byen. Urbaniseringen skjøt fart i siste del av forrige århundre. Min oldefar kjøpte gården i 1902, og drev den som ordinær landbrukseiendom. Bestefar overtok i 1920 og la om til det som skulle bli et av fylkets største frilandsgartnerier.

Tre generasjoner bodde og arbeidet her, og jeg tok også del i dette da jeg var barn og ungdom. Vi dyrket purre og poteter, hodekål, blomkål og rosenkål, persillerot, sellerirot, gulrot, kålrot og neper, agurker og tomater, løk og grasløk, reddik, rabarbra, frukt og bær. For å nevne noe. Vi kan kanskje kalle det kulturelt mangfold . Vi forsynte byen med vegetabilsk føde. Det var kortreist mat.

Byen vokser. Barna skal ha sitt, bilen skal ha sitt. Bit for bit. Mye vil ha mer. Stadig mer matjord bygges ned. Først forsynte bilen seg grovt av jordbruksareal. Nå er det visst nok en gang bilen som er tema. På dyrka mark.

Bonden vil høste der han eller hun sår. Andre vil også ha avkastning av det de investerer, og kan ikke klandres for det. Men å tilrettelegge for, i et langsiktig perspektiv , kortsiktig gevinst på produktiv jord som er kultivert gjennom århundrer - er betenkelig. Det som tilsynelatende er bedriftsøkonomisk rasjonelt, er ofte ikke økologisk fornuftig.

En tilbakeføring fra monokultur til mangfold ville kunne ivareta hensyn til det siste. Å forene økonomisk og økologisk tankegang er, bokstavelig talt, fruktbart. Selv om noen vil kalle det utopi . . .

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.