Roald Matsen til minne

Av

Roald Matsen sa at han hadde lovt faren sin å markere seg, provosere til debatt, sette agendaer, ta styring, og utfordre etablissementet. 

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Han erklærte Gjenganger'n konkurs på morrasendinga i Radio Horten, han latterliggjorde NRK på deres direktesending fra torvet i Horten, og hans frittalenhet sendte ham ofte i klinsj med venner og uvenner, noe som falt mange i miljøet hans tungt for brøstet.

Men han var en utrulig kunnskapsrik fyr som satte respekt i folk. Han var belest og kunne kåsere/fortelle dyptgående, men muntlig og humørfylt om ideologier, om det gjaldt politikk eller religion. Vi holdt kjeft og lytta. Jeg tipper at han også kunne ha gjort Drillo rangen stridig i geografi. Han var veldig generøs og ga gjerne bort ei plate eller bok hvis du likte den. Likt andre teoretikere, hadde han 10 tommeltotter. Faren kom og laget høl i veggen til bildeoppheng, og han er den eneste jeg veit om som har klart å knekke fingerkroken på platespillerarmen i radioen.

Som stor motstander av tekniske framskritt, fornekta han både CD, DVD og digitalkamera. Men etter noen år måtte han krype til korset og kjøpe CD-speller. Han var barnekjær, og hans Villa Villekulla i Storgata fikk ungene hans lov til å male flere ganger med malingrester av alskens farger. Han hadde egen minigolfbane i hagan, og skurveggen mot Baldersgate ble pynta med oppspikra grammofonplater. Han vil bli huska som en særs fargerik person helt i tråd med Matsen-navnet som klinger kulturelt høyt i Horten. Nevner kjapt Ivar, Arne og faren Petter.

Jeg vokste opp ikke langt fra Roald i Øvre Keisemark-området. Avstanden var likevel stor da han var noen år eldre. Det var først da jeg flytta ned til Sølvkrona i -60 og opplevde Hangmen-festene på Apenes Vel, at jeg traff fyren. Midt på gølvet i en eim av svette og røyk så jeg en fyr som veiva i primaldans med armer og bein. Det var Roald. Rocken ble en besettelse og vitenskap for ham. Han var med på å stifte Hortens første seriøse R&B-klubb i -65 med navnet Army'n, deretter ble det Blue Suede Boogie. På 70-tallet reiste han til Blindern for å studere. Han tok sin Cand. Mag, og begynte sin lærergjerning på Holtanskolen. Noen år seinere ble han med i første utgave av det legendariske Froskebandet.

Det var da Radio Horten ble etablert i -85 at vi fikk skikkelig kontakt. Radioen ble hjertebarnet til Roald. Han var en utrulig ressursperson og jobba seint og tidlig oppe i Arne Beckers gate hvor RH lå. Sammen med en lærerkollega forfatta de en barneserie med egne låter rundt en huleboer som het Mulligan. Ingen andre nærradioer sendte barneprogram. Roald og Jan Tore imponerte.

Samtidig var han en løs kanon på dekk på lufta. Han kom med drøye påstander, og slapp til folk på lufta som resulterte i heftige avisinnlegg. Det ble kjeft på redaksjonsmøter, men Roald var ustoppelig og like blid. Han fikk jo plassert babyen sin på kartet på den måten. Da vi to starta «Rocken Ruller», hadde vi ei fruktbar tid sammen, og vi ble nære kamerater. Vi laga også kåserier med lysbilder om artister på Håndverkern. Men innimellom hadde vi noen formidable kontroverser hvor øya hans kunne gnistre. Noe som sleit på vennskapet vårt. Avdøde rockekamerat Anders Westerlind overtok i dette populære programmet. Men noen år etter var han kjempepositiv da jeg skreiv om byen han elska i bøkene Vinylminner. Jeg fikk låne hauger av bilder og bøker til formålet, og lydbånd tilhørende Anders ble digitalisert. Der kan man høre Hangmen i Porsgrunn midt på 60-tallet.

Hans bilde/lydarkiv er en skatt som må tas vare på, Han tok lysbilder bestandig. Han sitter også på mange lydbånd fra RH. Han var en storforbruker av Hortens mangfold. Arkivet hans bør havne på LHS på KJV. Til Kari, Mona og Ivar: Jeg tar gjerne på meg jobben med å formidle dette. To dager før han døde, møtte jeg ham ute ved Rørestrand, og vi ble stående en halvtime og prate. Han var som alltid engasjert, men etter nyresykdommen følte han litt redusert livskvalitet. Vi snakka om alder, rock'n roll, om alle forandringene i byen,og til slutt om alle kameratene som hadde rusla det siste året. Hvem blir den neste, spøkte vi, og satte opp et teit flir.

Den morsomheten faller nå på steingrunn.

Med respekt.

Artikkeltags