Minneord til Jan Bjørndal

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Jæ trur jæ må værra født under ei heldig stjerne.

En mandag kom formann min på Verven bort te mæ i værste' og sa jæ måtte møte opp nere på avdeling 11, eller malærværste' som det blei kalt te daglig.   - Å, sa jæ, å ær'e nå'a?  Jo, sa formann, du ska værre med å henge opp brannutstyr ombord pånybygget. 

O' sali'e fryd tenkte jæ, sjølve drømmejobben, ikke mere tunge løft og mas på lange ti'er, bare silke og krem.  Hvis jæ er heldig nå og skikkær mæ væl så blir'e kanskje samma jobben på hvert nybygg framover!

Jo, jæ må værra født under en supernova. Jæ møtær opp med væ'rtøykasse og utstyr og hvem andre enn Sverre Husby og Jan Bjørndal treffer jeg der? Ja, det er takka for det en har igjen. Vi var jo gamle kjente, hadde jo spelt litt her og der sammen, hadde samma humor for sprell og spøk, så detta kom te å bli fint framover.

Montering av brannutstyret på båtane var noe av det siste som blei gjort før overlevering og takk og farvel så vi kunne jo ikke bruke flere månær på jobben, men vi hadde da ti' nok te mye morro. 

Mens jeg skriver dissa minneorda nå, så speller Gary Moore låta Looking back og jeg tenker på da Jan og jeg skulle ha litt moro med Sverre. Det hendte han var litt skvetten og engstelig av seg.

Vi hadde med vårs et skjøtebrett med lang kabel og Sverre skulle kåble drillen te brettet når vi sa ifra at strømmen var på.  Så gjort og så sagt. Jeg kobla brette te og Jan ropte at nå kunne Sverre kåble opp drillen. Akkurat når han satte støpselet i, hadde Jan og jeg lista vårs bak'n og klappa samtidig i henda på signal noe som førte te at Sverre hoppa himmelhøyt og trudde han hadde kortslutta hele båten og antagelig ville få plenty med strøm innabors. 

Han var litt sur ei stønn etterpå, mens Jan og jeg holdt på å le vårs skrokkete.

Akkurat nå da jeg kikkær ut vindu, speller Gary Moore "Drowning in tears" og jeg tenker på denna trio'n vi var.  Sverre foran med hjelm og i lagerfrakk, med tegninger, tommestokk og tusj. Jan og jæ etter i nytt arbeidstøy, for det kunne vi tillate vårs te en sånn fin kremjobb, bærande på vær'tøykasser, skjøtebrett og brannutstyr - en Vervensparodi på Olsenbanden. 

Og mer moro bleidet da vi skulle henge opp en brakett for brannapperat.  Sverre mårte opp og divviderte og ærklærte høyt og tydelig at på tusjkmerket dær ska det bårras!  Og det blei bårra så vannspruten sto ut a' færskvannstanken så Sverre måtte i land og skifte - lagerfrakken blei klissvåt gitt og Jan og jæ blei sittande igjen ombord, tvikroka av latter. Det er jo fært å si det, men detta hadde vi forutsett.

Jæ husær ikke lenger hvor mange båtær vi hadde sammen, men det blei en del og detta samarbeidet mellom Jan, Sverre og mæ er blant de beste minnene jæ har fra Verven. Vemodet griper tak i mæ igjen når jeg hører "When the sun goes down" med Gary Moore og tenker tebake på da Sverre var blitt sjuk og vi fikk fri av formann på malærværste' for å dra ut te'n på sjukhuset, den siste da'n han levde. 

Vi rakk det såvidt...

Vi er mange som kjenner Jan fra de forskjelligste sammenhenger og jæ ær utrulig gla for opplevelsene fra Verven.  Andre kjenner ham bedre fra den musikalske verden som Jan var en så viktig del av. Akkurat som minnene om Sverre Husby dukker opp når jæ hører en låt med Peps Persson, så dukker mange minner om Jan opp når Gary Moore speller hvilken som helst låt fra sine album. 

Det er nok og ta av: Who knows what tomorrow brings, Nothing's the same, Separate ways, World of confusion, Midnight blues, As the years go passing by, Cold day in hell, Still got the blues, og når jæ igjen kikkær ut vindu og glanær opp i lufta så synger Gary Moore "I think it's gonna rain today". 

Og dagen som gav vårs nyheten om den grusomme ulykka var bokstavelig talt Stormy Monday.

Nå manglær vi en bassist, en kollega og venn og sjøl om jæ ennå trur på den heldige stjerna, så er verden blitt litt  annerledes, himmer'n ær litt mørkære, høsten nærmær sæ og vi har flere Cold, black nights foran vårs.

Artikkeltags