Etter å ha feiret jul og nyttår 2019 sammen, reiste kjæresten min tilbake til USA i februar 2020, med plan om å komme hit igjen tre måneder senere og tilbringe sommeren her. Pandemien slo til og i mars stengte Norge grensene.

I flere måneder levde vi alle i uvisshet og frykt, isolert, smitten spredde seg i Europa og i Norge, sommeren kom og vi måtte innse at vi ikke fikk den sammen. Regjeringen åpnet en kort periode for besøk av familier og kjærester på tampen av juli, så etter seks måneder fikk vi da fem fantastiske uker sammen på sensommeren i fjor. Neste besøk skulle skje i januar i år, men så kom ny lockdown og vi var igjen stuck på hver vår side av Atlanteren.

Siste vinteren har vært beinhard, og det har vært tyngre enn jeg har orket å vise. Jeg har derfor heller ikke håndtert så bra å prate om det, eller i det hele tatt å være sammen med folk i de få periodene hvor det har vært litt lov. Det har bare utløst sorg og sinne. B og jeg har vært hverandres støttespillere på godt og vondt, og har i grunn levd i en egen og ensom boble av savn, frustrasjon og fortvilelse over telefon.

Jeg vil med dette fortelle hvordan de tre siste ukene har vært, hvordan regjeringen vanskeliggjør gjenforeninger og fortsatt holder familier og kjærester adskilt med tvang.

Nå ble det jo slik at regjeringen åpnet for besteforeldre, foreldre og kjærester fra USA mandag 5.juli.Vi var overlykkelige. Endelig! B har bodd i koffert på et gjesterom hos et vennepar i 11 måneder og ventet. Man måtte imidlertid få godkjennelse fra UDI, og jeg sendte selvfølgelig søknaden samme dag. Onsdag 7.julifikk jeg godkjennelse på sms og Digipost, lykken var helt absurd. B begynte å lete etter billetter, de var grisedyre, og det tok litt tid. Det var også ekstremt viktig med direktefly.


Da han sto klar på flyplassen i USA i januar, ble han nemlig stoppet, fordi Nederland hadde endret innreisereglene, og han hadde mellomlanding i Amsterdam. Det var et kraftig spark i magen på nyåret. En liten uke etter stengte Norge grensene med 24 timers varsel og har vært stengt for oss siden. Etter 29. januar har vi levd fra uke til uke, måned til måned, uten noen utsikter om gjenforening fra regjeringen. Direktefly var derfor viktig nå, med denne gjenåpningen som er mildt sagt usikker.

Fredag 9.julible billetten booket, flyet lander på Gardermoen mandag 19 .juli, direkte fra New York. Jeg drar på nattevakt samme kveld med et kjempesmil og gleder meg til å fortelle dette til venner og familie dagen etter. Jeg sjekker sosiale media og får sjokk. Regjeringen sier plutselig at USA stenges ute igjen, ingens kjære får reise hit etter 12.juli..... Det har gått fire dager.


Jeg knakk sammen, jobbet meg gjennom helgen og vi var knust og forvirret begge to. Det gikk nemlig noen rykter på sosiale media, grunnet en mail fra en ansatt i UDI til VG, at de som hadde fått godkjenning ville fortsatt få lov til å komme..... hele helgen gikk jeg med sterk uro i magen, frykt for å håpe og glede meg. Kunne det stemme? Kanskje ?
Mandag 12.julibekreftet regjeringen at jo, har du rukket å få godkjenning så kan din kjære få komme også etter 12. juli. Lettelsen var helt utrolig, men magefølelsen ga meg ikke ro. Frykten for nok en kontrabeskjed var overveldende. Håpet steg likevel, kun en uke igjen, men to dager senere, onsdag 14.julikom det neste knyttneveslaget fra regjeringen. I en liten notis på regjeringens sider oppdaterte de med en spesifisering: de som hadde godkjenning må ankomme Norge FØR midnatt, natt til mandag 19. juli. Det betyr at han er i lufta når Norge stenger. Jeg er slått i gulvet av myndighetenes vingleri, det føles virkelig helt umenneskelig. Jeg både gråt og skalv da jeg måtte ringe kjæresten min for å si at det ikke går likevel!

....Men, det er utrolig hva man får til når viljen er stor og kjærligheten sterk. B kastet seg rundt for å bytte flybillett. Ny forsiktig glede, ombooking (mot noen flere tusenlapper), men nå via København. København er rødt.


Jeg satt i timevis med studier av Lovdata, regjeringens sider og UDI, telefoner til politi, grensekontroll, en følelse av desperasjon, men det var helt umulig å finne ut av lovverket om det ville gå eller ikke. Billetten er likevel booket om, ankomst Gardermoen lørdag morgen 17. juli,i god tid før midnatt søndag. Det er den eneste muligheten. Han er bestemt på å satse, dokumenter og lovverk printet ut, kofferter pakket, covid-test på avreisedagen fredag 16. juli, transport til flyplass, rydde opp i jobbsituasjon og kontrakter, full fart mot Norge og hjem til meg.

Alt avhenger nå av mellomlanding i København som er rødt. Regjeringens nettsider sier spesifikt at mellomlandinger regnes som opphold i det landet du har mellomlandet. Men flyet går jo til Norge? Og København er jo ikke mørkerødt?
Sikkert unødvendig å si at dagene (og nettene som jeg jobbet en del av) var et psykisk helvete. Når han satte seg på flyet fredag 16. juli var det bare å lide seg gjennom timene og håpe Norge ville slippe han inn. Vi har fulgt ALLE lover og regler.

Lørdag morgen i 8-tiden sendte han melding om at han var gjennom i København, neste fly er til Norge. Ny melding kom to timer senere, han har landet på norsk jord og nå venter immigrasjonsmyndighetene. Ventetiden var helt grusom.
Og ja, han ble grillet. Ettersom jeg var ekstremt opptatt av forberedelser, hadde han printet ut alt av dokumenter, skjemaer og i tillegg det norske lovverket tilknyttet vår situasjon. En av intervjuerne var likevel skeptisk, det ble tatt tre telefoner til andre myndigheter/instanser under det timelange «forhøret». Ikke en gang grensepolitiet klarer å henge med på de stadige endringene. Til slutt fikk han endelig beskjed om å følge med to polititjenestemenn for å ta covid-test og deretter transport til karantenehotell. Velkommen til Norge.

Det er mange som spør meg om jeg får hjem kjæresten min snart, og det er som regel veldig godt å føle at noen bryr seg når man har det vanskelig. Man blir imidlertid sliten av å stadig forklare at Norge har helt stengte grenser for familier og kjærester.

De siste tre ukene har jeg bare sagt nei hver gang, fordi jeg orker ikke å forklare. Det har vært et langt mareritt og jeg er utslitt emosjonelt, men dypt takknemlig for at vi klarte å benytte oss av det lille vinduet som sto på gløtt noen få dager.
Derfor kan jeg nå, med lykkelig hjerte, fortelle at kjæresten min er fullvaksinert (selv om Norge ikke anerkjenner vaksinerte utenfor EU), testet og re-testet, ferdig med karantenehotell og hjemme igjen. Vi kommer til å bruke tiden fremover til å ta vare på hverandre og reparere hverandre, og nyte det som er igjen av sommeren.

Jeg vil gjerne inderlig takke de få som har brydd seg, fulgt meg opp og hatt tålmodighet og forståelse for mine humørsvingninger, frustrasjon og fortvilelse gjennom de siste månedene. Jeg ønsker alle fortsatt god sommer, og mest av alt: at alle i Norge snart kan bli gjenforent med sine kjære.

Jeg har valgt å dele historien vår, da det er lite fokus i media på regjeringens tvangsseparasjon av internasjonale familier og kjærester. Nå handler det meste om vaksinering, OL, hvor man kan reise på ferie, at turistene strømmer inn i landet vårt og om sommerværet holder.


Det er veldig mange mennesker i samme eller lignende situasjon som oss, og for alle er det dypt fortvilende å ikke ha en dato. Håpet om å bli vurdert har blitt slått til grus av regjeringen ved hvert gjenåpningstrinn. Det finnes ingen utsikter til når de kan få lov å se igjen sine nære og kjære, som regjeringen velger å omtale som «fjernere familie». Dette gjelder besteforeldre til barn, foreldre til barn over 18 år og kjærester/forlovede. Selv om de er fullvaksinerte, selv om de vil sitte på karantenehotell, de slipper ikke inn i landet vårt hvis de kommer fra land utenfor EU. En mamma blir ikke «fjernere familie» fordi om barnet fyller 18 år og man har ikke mindre behov for partneren sin selv om man ikke er gift.


FHI anbefalte regjeringen å åpne for denne gruppen allerede i februar, da de utgjør svært liten smitterisiko. Resten av Skandinavia og flere land i Europa har hatt ordninger for denne gruppen siden i fjor sommer. Den norske regjeringen har valgt å overse dette, da prioriteringen først og fremst ligger på utenlandsk arbeidskraft, idrettsarrangementer og turisme. Flere hundre tusen uvaksinerte europeiske turister flommer nå inn i landet, og blir i tillegg ikke lenger testet på grensen. På grunn av kø! Fortsatt er det ingen løsning på bordet for familier og kjærester utenfor EU.


Det er nå utarbeidet et søksmål mot Norske myndigheter for brudd på menneskerettighetene. Det er en stor psykisk belastning og et ekstremt inngrep i folks familieliv å bli holdt adskilt med tvang fra de man er glad i, spesielt på ubestemt tid og i tillegg under en pandemi. For alle i denne gruppen er pandemien fortsatt en daglig lammelse, hvor man frykter en høst med nye mutasjoner og lockdown, fortsatt uten å få se sine kjære. Jeg har vanskelig for å se at dette handler om smittevern og jeg personlig er både spent og glad for at det er valg til høsten.