Terje Halleland, Frps energi- og miljøpolitiske talsperson skriver i Gjengangeren 5. mai at den offentlige diskusjonen om tiltakene i den siste IPCC rapporten, er fullstendig på villspor. Han påstår at FrP er alene om å diskutere (forhåpentligvis mener han å utrede) klimatiltakenes kostnad og rettmessighet. En bekymring for misbruk av skattebetalernes penger på feil tiltak, tynger også. Det insinueres både at olje- og gassproduksjonens nedleggelse er rett rundt hjørnet, og at klimaforkjemperne ikke vil legge til grunn kost/nytte i tiltaksutvelgelsen. Det er både feil og ubegrunnet.

Les Terje Hallelands innlegg her

Hans tiltak for å nå klimamålets 1,5 grader Celsius er en vag formulering om skogskjøtsel og kvotekjøp, og våre tiltak har liten eller ingen effekt på globalt utslipp. Prinsippet om at forurenser betaler er nedfelt i norsk miljøpolitikk og -lov. Det er en juridisk arv at CO2-forurensning tillates på visse vilkår. Samfunnsnytten frem til nå har vært stor nok til å trumfe tapet ved påført skade. Internasjonale konvensjoner har overtatt, Norge må ta et krafttak og overholde lovede utslippsreduksjoner.

En klimakvote koster, og den gir tillatelse til å slippe ut en viss mengde klimagasser (det som er nødvendig for driften). Over tid skal kvoteantallet reduseres og kvotekostnaden økes. Regimet skal derved drive frem mindre utslipp av klimagasser, og inntektene kanaliseres inn i det grønne skiftet. Så lenge kvotekostnaden er for lav, tidshorisonten for lang og ventetiden på det grønne skiftet skyves foran, blir dette tiltaket lite effektivt. Det er også erfaringer som er høstet etter mange år med kvotesalg.

IPCC har i sin rapport fokusert på svært mange tiltak for at verden skal kunne nå klimamålet. De fire raskest virkende tiltakene med størst potensial er vindkraft, karbondeponering i jord, solkraft og naturkonservering og restaurering. Norge har også et stort potensial i optimalisering og effektivisering av kraftverkene. På noe lenger sikt er det identifisert svært mange realistiske tiltak, vi er på gang, men planleggingen må starte nå.

De rikeste landene har bidratt mest til den farlige CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, og de kan ikke slippe unna med avlat, les kvotekjøp. Norge må fjerne sin del av det samlede totale utslippet fra 1991 (6 T-tonn) til atmosfæren, dvs. ta ut ca, 2 G-tonn ekv.-CO2. I tillegg skal Norge være karbonnøytrale. Da kan vi ikke lenger slippe ut 50 M-tonn ekv.-CO2 årlig.

Tilveksten i vår skog bidrar til å håndtere mindre enn halvparten av vårt årlige utslipp, men vil ikke redusere CO2 allerede i atmosfæren. Hvordan skogsmiljøet skal skjøttes for å være virkningsfullt, gis det heller ingen forklaring på. Det krever nemlig omfattende og kontroversiell, men nødvendig omlegging i mange ledd.

Norske tiltak vil måtte omfavne deltakelse i en ny økonomisk verdensordning og sirkulær økonomier så vel som karbonfangst og lagring (CCS), atomkraft, vindturbiner, energisparende tiltak, og utvikling og bruk av ny teknologi mv. Viljen til å redusere natur-, energi- og materialforbruket og senke befolkningsveksten er dessverre svak.

Den som lever får vite om vi kommer i mål. FrPs miljømedisin er en villfarelse, en ansvarsfraskrivelse, og dosen gir intet håp om bedring.