Avdukingen av milesteinen utenfor Borre kirke i januar aktualiserer Kulturarvs mangeårige engasjement med pilegrimsveien.

Som kjent ble ikke vår forening invitert til avdukingen, begrunnelsen var at det var for kaldt, ifølge Cathrine S. Engebretsen i fylkeskommunen. Vår forening – Pilegrimsfellesskapet St. Jakob - som driver friluftsliv året rundt ble dermed «forskånet» for forfrysninger, mens de inviterte byråkratene åpenbart var mer robuste til å tåle to kuldegrader.

Det hører med å si at det finnes en strategisk kultur og idrettsplan for Vestfold, der det snakkes varmt om tilhørighet, om å være støttespiller for frivilligheten, etc. Det har blitt med vakre ord.

Men la meg si litt om milesteinen. Slike er det mange av i Norge og de er identiske, alle peker mot Trondheim, hver og en angir antall kilometer til destinasjonen.

I Vestfold tok vår forening til orde for å merke ruten begge retninger mellom Larvik og Oslo. I Larvik har vi laget en forbindelse til Hirtshals, det vi si Europa og til de europeiske pilegrimsveiene. Det er med å løfte pilegrimsveien, sette den inn i en større sammenheng. Det er viktig, ikke minst i disse ufredstider. Vår forening har også satt opp milesteiner i Vestfold, en utenfor Botne kirke, og en utenfor Nøtterøy kirke, begge med henvisning til både Trondheim og Santiago.

I Tønsberg og andre steder er det også satt opp skilter sentralt, med henvisning til pilegrimsmål hjemme og ute. Derfor er det skuffende at milesteinen utenfor Borre kirke kun peker mot Trondheim, det er med å slå bein under hele merkeideologien på ruten Oslo-Larvik. Hva om man også hadde hugget inn Santiago, Roma og Jerusalem og ikke bare laget en milestein som lignet alle de andre? Hvorfor denne kjedsommelige kopieringen?

Episoden med milesteinen er med å synliggjøre det slette arbeidet som er gjort i offentlig regi, det være seg valg av trasé, merkingen og herbergevalg.

Merkingen av ruten tok minst sju år, det burde ha tatt seks måneder, ikke minst på grunn av det forarbeidet vår forening har nedlagt med valg av trasé.

Medlemmene i Pilegrimsfellesskapet St Jakob er lommekjent på strekningen Oslo - Larvik. Vi har vandret denne etappen mange ganger, vår, sommer, høst og vinter. Begge retninger.

Vi har også gått i Telemark, helt til Røldal. Flere ganger. Og det var vi som dro i gang pilegrimsrutene Halden - Oslo, Oslo - Hamar og Larvik - Oslo.

Da Kulturarv «åpnet» pilegrimsruten gjennom Vestfold i 2019, var store deler av den ennå umerket. Det haglet inn med klager fra folk som ikke fant frem. Og fremdeles er strekningen til Oslo ikke ferdigmerket.

Tre viktige forhold gjelder vedrørende etableringen av pilegrimsruter, det gjelder å unngå asfalttråkking, omveier og hoteller. Kulturarv har syndet mot disse forutsetningene. Her er noen eksempler: Mellom Larvik og Lauve går ruten mest på asfaltvei, de lokale stiene har man neglisjert. I tillegg har man merket fra ferjehavna (!) og ikke fra Larvik kirke og dessuten lagt ruten til Kaupang, som byr på asfalt og stor omvei. Mellom Tenvik og Nøtterøy kirke går ruten på asfalt, og ikke på eksisterende skogsveier og stier. Det samme gjelder ut av Tønsberg; asfalt og omvei her også! Hvorfor?

Merkestolpene er ikke vedlikeholdt, de ligger slengt rundt omkring.

Pilegrimene ønsker enkle overnattinger, noe som står i forhold til de verdiene, innholdet man søker på sin vandring. Å bo på hotell som det er lagt opp til i Sandefjord og Tønsberg blir derfor helt feil.

Kulturarv er negativ til en pilegrimsrute fra Larvik til Helgeroa, «det finnes ikke historiske kilder på pilegrimsvandringer langs denne ruten», hevdet Cathrine S. Engebretsen i Østlands-Posten. Hun har helt glemt at dagens pilegrimsruter er et produkt av vår tid, det gjelder i Norge og i resten av Europa.

Forbindelsen til Helgeroa har med slaget på Nesjar å gjøre, og dermed knytter man til seg viktige Olavsminner som er en forutsetning for de nasjonale pilegrimsleder. Det er nettopp en slik forbindelse vi ser mellom Trondheim og Stiklestad.

Forbindelsen til Helgeroa er viktig også av en annen grunn, nå er det mulig å lage en forbindelse til pilegrimsveiene i Telemark via Langesund, Brevik, Skien og kanalbåt til Dalen, knytte dem til de nasjonale pilegrimsledene.

Kulturarv omtaler strekningen Larvik - Tønsberg som «transportetappe». Dette sier de om et kulturlandskap som består av skipssetninger, kongegraver, helleristninger, tradisjonsrike gårder og mye mer. Man kan lure på om de ansvarlige noen gang har gått pilegrimsveiene som de har anlagt? Antagelig ikke!

Det har haglet med kritikk mot Kulturarv fra ulikt hold den siste tiden, en har følelse av at de eksisterer kun for sin egen del, privilegerte som de er og uten at de bryr seg om Frivillighetsåret 2022.