Gå til sidens hovedinnhold

Menneskets beste venn

Artikkelen er over 2 år gammel

En bil bremser ned og stanser ved siden av meg, der jeg går i høstregnet. Sjåføren ruller ned vinduet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kanskje han skal spørre meg om veien til en eller annen adresse, tenker jeg. Men nei. Det er ikke derfor han henvender seg til meg.

«Går du tur med hunden din?» spør han, og lyder nærmest overrasket.

Jeg skjønner hva som ligger bak spørsmålet. «Det må jeg jo», svarer jeg.

«Ja, for vi lar bare hunden komme ut i hagen», sier han.

Ligger det en liten anklage der? Mener han at jeg burde gjøre det samme? Jeg velger å ta det han sier i beste mening, for jeg fornemmer frykten i det han forteller meg. Jeg kjenner på den samme frykten selv.

Les også

Enda en hund fra Vestfold er rammet av den mystiske hundesykdommen

«Jeg har en hannhund, så det kan ikke jeg», sier jeg bare. Jeg trenger ikke utdype det. Alle vet at hannhunder skvetter bare noen dråper av gangen, når de markerer at de har vært der. Litt som når ungdommer skriver på doveggen: Kilroy was here! Eller i vårt tilfelle: Kaos var her.

Han er her nå, og han har behov for å gå en liten runde for å få gjøre sånn som hunder ofte gjør, for å si det med Knutsen og Ludvigsen. Men jeg prøver så godt jeg kan å hindre ham i å snuse for mye rundt. Enn så lenge er det ingen som vet så mye om den fryktede hundesykdommen. Nå sier ekspertene at sykdommen trolig ikke er så smittsom som man fryktet til å begynne med, men ingen vet helt sikkert hvordan den smitter.

Kaos og jeg møter få andre hunder på vår ganske korte tur rundt kvartalet. Kanskje alle andre hunder holdes innendørs, eller bare får slippe ut i hagen, slik mannen i bilen gjør det? Er jeg helt på viddene, som tar med meg hunden ut? Er jeg uansvarlig? Tenk om han blir syk? «Ikke beveg deg på steder der mange hunder ferdes», leste jeg et sted. Men hvor er det, da? Hvor langt skal man dra for å finne et noenlunde hundefritt område?

Les også

Hvis hunden din må legges inn, må du kanskje reise til Oslo eller Fredrikstad

Vi som deler våre boliger med en firbeint venn, vet at vi har dem bare en kort tid. I aller beste fall, kanskje 15 år. De fleste lever ikke så lenge. Innerst inne er vi halvt forberedt på at vi en dag ikke skal bli møtt av en ellevill, pelskledd bestevenn med logrende hale og glade øyne hver gang vi kommer hjem etter å ha vært ute. Vi vil jo alle helst at det skal være lenge til, og at den dagen avskjeden kommer skal det være på en måte som ikke volder hunden smerte.

Enn så lenge – i skrivende stund – har sykdommen ikke kommet til Horten. Vi håper det aldri skjer.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.