En stor bukett med roser til alle pårørende, og spørsmål til kommunen om sykehjemsplasser

DIAKON: – I min tjeneste møter jeg mange mennesker i ulike livssituasjoner, skriver Anne Karine Jordsmyr.

DIAKON: – I min tjeneste møter jeg mange mennesker i ulike livssituasjoner, skriver Anne Karine Jordsmyr. Foto:

Av

Jeg vil på denne måten gi en stor honnør til dere som står frem i avisen og forteller noe om hverdagen dere opplever som pårørende til personer som trenger plass på sykehjem. 

DEL

MeningerDere er et talerør også for de som ikke har mulighet, ork eller pågangsmot til å la sin stemme høres.

Det er flott at dere er flere som våger å stå frem, fordi min opplevelse er at dere slett ikke blir møtt på en god måte. Slik det beskrives gjennom reportasje i avisen, blir dere møtt med de samme argumentene om at kommunen driver helsetjenester innenfor forsvarlig ramme, det er ingen kø for å komme inn på sykehjem, det er mange som får sine søknader vedtatt og antall søknader øker for hvert år.

Disse argumentene har sikkert en betydning for noen, men for dere som står oppe i en vanskelig situasjon som pårørende, har slike argumenter ingen verdi.

I min tjeneste som diakon møter jeg mange mennesker i ulike livssituasjoner, og det er mange samtaler som berører meg. Noen av de jeg møter er pårørende til personer med demens eller annen sykdom som gjør hverdagen krevende for alle parter. Det innblikket jeg får i deres hverdag viser vel bare en liten del av hva de og mange med dem sliter med.

Hvis helsesjefen er riktig sitert i Gjengangeren onsdag 21. mars, synes jeg det er lite passende av ham å nærmest anklage pårørende som går til avisen. Jeg tror både de og alle vi andre vet at avisen i seg selv ikke kan drive med saksbehandling, men vi kan bruke lokalavisen som et talerør når vi opplever å ikke bli hørt av de instanser som skal møte oss. Den aktuelle saken vi fikk beskrevet i avisen 21. mars handler om en person som av fagpersonell på Braarudåsen er vurdert til å trenge langtidsplass på sykehjemmet. Det har til nå ikke blitt gitt noe svar på fra avgjørende myndighet.

Mitt spørsmål er da: har helsesjefen og hans medarbeidere på kontoret større kompetanse på å avgjøre dette enn de som ser pasienten daglig og kan ta vurderinger ut fra det?

Det kan være at helsesjefen synes det er brysomt med alle oss bruker avisa som talerør. Men det han, administrasjon og politikere må ta inn over seg, er at vi er mange som i blant undrer oss over de avgjørelser som tas innenfor helsetjenesten i kommunen.

For ikke mange måneder siden ble det nok en gang fortalt at det var et stort underskudd og det måtte spares inn mange millioner. En avdeling på Indre havn sykehjem ble nedlagt; stillinger på Braarudåsen ble foreslått inndratt; noe det heldigvis ikke ble noe av. Avdelingen på sykehjemmet står tom.  Det fortelles svært lite om hvorfor underskuddet blir så stort. Hvorfor kom man i den situasjonen?

Så kom det nylig frem i avisen at det var glemt glemt en post på budsjettet som handlet om lønn til legevaktsleger; det er snakk om over 3 millioner kroner. Da går helsesjefen ut og sier at innbyggerne ikke skal merke at disse millionene skal hentes inn.  Hvor tar man da de pengene fra?  Har helsesektor da plutselig penger til overs slik at slike «bommerter» kan rettes opp?

Jeg er klar over at saken om sykehjemsplass og forglemmelsen av lønnsutbetaling er to ulike saker. Men samtidig må kommunale ledere innse at for meg (og kanskje flere med meg) er det i blant vanskelig å forstå hvordan dere handler.

I en del innlegg har det også fra kommunens side i denne debatten blitt løftet frem at man har bygd mange flotte leiligheter på Braarudtoppen og Åsentunet.  Jeg er blant de som synes at dette er veldig flott; men gleden over dette får en bismak når jeg samtidig vet at en avdeling på sykehjemmet står tom.

I avisen 23. mars hevdes det at helsesjefen skal orientere Hovedutvalg for helse-og sosial; noe som ifølge helsesjefen skjer med jevne mellomrom. Det er fint at dette skjer, men det hadde kanskje vært enda viktigere om utvalget inviterte pårørende slik at de kunne fortalt hvor krevende og til tider vanskelig hverdagen kan være.

Da tror jeg dere ville fått et mer riktig bilde av den virkeligheten mange lever i.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags