#SykNok

Av
DEL

LeserbrevAksepter det, sa legen min, når jeg fikk vite at jeg var kronisk syk.

Aksepter det, sa fysioterapeuten min, når jeg ikke lenger kunne løfte armene over hodet.

Aksepter det, sa hjelpemiddelsentralen, når jeg måtte låne rullestol.

Aksepter det, sa venninnen min, når jeg var lei meg fordi noen kjeftet på meg fordi jeg klarte å reise meg fra rullestolen for å rekke opp til øverste hylle, og dermed åpenbart ikke trengte stolen.

Aksepter det, sa ergoterapeuten min, når jeg skar fingeren min fordi jeg ikke hadde gripekraft nok til å holde på grønnsakskniven.

Aksepter det, sa tannlegen min, når jeg enda en gang har fått et hull fordi jeg ikke kan holde en tannbørste og må søke støtte for å betale for det.

Aksepter det, sa sykepleieren min, når jeg nedverdiget og sårbar kledde meg naken for å få hjelp til å dusje.

Aksepter det, sa NAV, når de fortalte meg at jeg ikke kan søke uføretrygd, og at AAP snart går ut, fordi vi ikke har nok beviser på at du er varig syk.

Aksepter det, sa psykologen min, for da blir alt lettere.

Nei. Det blir ikke enklere. Det SKAL ikke bli lettere å akseptere at man ikke får den hjelpen man har krav på. Du skal ikke akseptere at du må bevise at du er syk nok, fordi de ikke kan se deg når du bæsjer deg ut i senga, og må ligge i svineriet fordi du ikke klarer å reise seg. Du skal ikke akseptere en dårlig levestandard.

Usynlig syk. Det er ordene de bruker. De, som sitter på kontorene sine og ser på papirene dine. De som drar hjem etter arbeidet, lager middag og leker med barna sine. De som tar seg en tur på tredemølla etter jobb for å holde seg i form. De samme som forteller deg at du må begynne å trene, ellers blir du ikke bedre. De som sier du er usynlig syk, men som ikke ser deg når du er hjemme. Som ikke ser deg de dagene du er for dårlig til å komme deg ut av senga. De som ikke ser de utallige gangene du har måttet rense madrassen. De som ikke ser at knærne dine skjelver som aspeløv når du går. De som ikke ser alle gangene du har gått glipp av skoleforestillingen til barnet ditt, fordi du er sengeliggende. De som ikke ser at alt av venner har forsvunnet, fordi du må si nei til alle invitasjoner. De, som tar alle disse tingene for gitt. For det er jo noe alle klarer.

Aksepter det, sier jeg, når jeg forteller deg at vi er ikke usynlige. HelseNorge og NAV har bare lukket øynene. Vi har også en stemme. Vi har også krav på et liv. Vi har også krav på verdighet.

Aksepter det, ber jeg, når jeg enda en gang leverer mine papirer, på at jeg fremdeles er #SykNok.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags