Hvorfor måtte du få meg til å stå der og forklare, foran masse mennesker utenfor Sjøsiden?

PARKERING: Utenfor Sjøsiden kjøpesenter er det satt av p-plasser til folk med nedsatt funksjonsevne. Innsenderen har gyldig p-bevis, men føler seg mistenkeliggjort.

PARKERING: Utenfor Sjøsiden kjøpesenter er det satt av p-plasser til folk med nedsatt funksjonsevne. Innsenderen har gyldig p-bevis, men føler seg mistenkeliggjort. Foto:

Av

Visse ting er mer personlig og derfor vondere å bli konfrontert med enn andre. En av de tingene skal jeg fortelle dere om, for det er faktisk så viktig.

DEL

LeserbrevDet å ha parkeringsbevis fordi man har nedsatt funksjonsevne, manglende overskudd, enten hver dag, i perioder eller ja, for hva det skulle være, det tror jeg med hånden på hjertet ikke er noe mange liker å skryte av å ha. Jeg gjemmer mitt mellom setene, jeg kjører ikke rundt med det i frontruta, og parkerer ikke alltid på de oppmerkede plassene når jeg er i butikken engang. Jeg velger heller å risikere at bilen min blir ripa opp av de syklene eller at hundene blir stående klemt mot bilen. Jeg tar hensyn, og bortprioriterer mine behov egentlig.

Men: Jeg har søkt om det beviset fordi det finnes små ting og belastninger som kan utgjøre store forskjeller i hverdagen, for mennesker som ellers ikke er så glad i å innrømme at de har begrensninger som følge av det som i mitt tilfelle, er MS (multippel sklerose). Så ja, jeg ble litt pressa/overtalt, til å søke og å bruke rettighetene mine som en ikke helt hundre prosent frisk person.

Jeg har fått det innvilget, jeg har behov for det og ja; jeg bruker det. Masse! På trening, på sykehuset, hos legen, på Torvet, på kino, i butikker, på jobb og utenfor Sjøsiden. Og Sjøsiden er et av de stedene der en sånn mulighet faktisk har gjort meg så utrolig godt. Det å slippe p-huset. For selv om de har oppmerkede plasser må man faktisk fortsatt betale på p-automaten, noe som for meg blir enda en ting å huske på oppi det fra før av stressende ærendet for eksempel til apoteket, en klesbutikk eller lignende.

Stresset ved å enten måtte betale med appen, småpenger eller bankkort og med sistnevnte da også å sjekke ut. For meg blir det rett og slett litt «overload», særlig i de periodene jeg er skikkelig «MS-syk» som er begrepet jeg har mannet meg opp til å benytte for å forklare de periodene med nedsatt evne til å sjonglere alt jeg skal huske på, takle smerte, mangel på overskudd grunnet smerte, søvnmangel, tidspress. Og selvfølgelig det at jeg noen ganger faktisk halter litt, snubler, mister ting og så videre, sånn mer enn som bare det er den distré og ADHD-ete Renate.

Angsten for at noen skal se, lure på eller tro at det er no' rart med meg hjelper også på. Så at jeg faktisk kan stå utenfor Sjøsiden uten å bekymre meg for et p-hus og diverse rundt tid og betaling gjør at møtet på rådhuset, køen på apoteket, oppgaven med å lete frem sokker i riktig størrelse for minsten på H&M, eller bokbind på bokhandelen, blir overkommelig for meg. Overkommelig i stedet for noe som tar fra meg den energien og det overskuddet jeg har til å for eksempel hente minsten på skolen, lage middag, gjøre diverse husarbeid og/eller til å komme meg på trening den dagen.

Jeg ser ikke syk ut, men jeg er syk. Faktisk er jeg alvorlig syk med en sykdom det ikke finnes en kur for, en sykdom jeg har fått utallige «bremsemedisiner» for, og med det også slitt så mye grunnet bivirkninger at jeg har trodd det skulle ta livet av meg..
En sykdom jeg nå faktisk blir behandlet med cellegift for, og som har tatt fra meg evnen til å stå i full jobb.. I tillegg til dette forgifter den sjelen, livsgnisten, mestringsfølelsen og humøret mitt. Den får meg også i perioder til å isolere meg, skamme meg og til å tvile på meg selv.

Så, folkens, til poenget: Når jeg svinger inn mot de oppmerkede plassene utenfor og langs Sjøsiden, da vrir det seg inni meg og jeg blir lettet hver gang timingen gjør at det ikke er påstigning på en av bussene, forbipasserende eller andre som enten står der eller holder på å parkere.

I går var en av dagene da timingen faktisk ga meg begge disse scenariene. Jeg skulle på et møte på rådhuset. Folk gikk på bussen og jeg registrerte en bil som også nettopp hadde parkert. Det å da få lagt p-skiva, sammen med det blå p-beviset merket med rullestol i frontruta, sammen med noe så enkelt som å huske mobilen og veska, bidrar allerede da til å «stresse meg opp». Jeg puster, vrir på p-skiva, tar frem p-beviset, plasserer de på plassen sin og går ut av bilen. Den eldre damen i passasjersetet i bilen ved siden av meg studerer meg, sender meg skeptiske og (det jeg tolker som) avskyelige blikk ut av vinduet i bilen, rett på meg idet jeg åpner bildøren. Føreren av bilen går mot meg i skikkelig «på oppdrag»- modus og står plutselig foran meg.

Han studerer meg fra topp til tå, med en ganske sint og uhøflig «attitude» før han spør meg, eller mer kjefter med følgende:

«Har du bevis»?
Jeg: «Hm»?
Han: «Har DU Parkeringstillatelse»?!
Hvor jeg så svarer: «Ja, det har jeg.»
Han: «Til å stå HER»?
Jeg: «Ja, du skjønner jeg er syk, jeg har MS og det synes kanskje ikke, men jeg har det.»

Han kikker ikke noe mindre stygt på meg idet jeg snur meg og begynner å gå over og forbi bussen, der flere har fått med seg vår lille dialog. Sikkert uten å høre den, men nok til å se at det var en konfrontasjon/situasjon over disse oppmerkede p-plassene. Hvorfor må noen mennesker alltid blande seg, opptre som «regelpoliti» med antakelser og fordommer i situasjoner der de overhodet ikke har fakta? Hvorfor måtte du få meg til å stå der og forklare meg selv, til å fortelle at jeg er syk, foran masse mennesker i beste «rush» utenfor Sjøsiden, Bussterminalen og Rådhuset? Jeg, som mange andre, dog dessverre med unntak, stjeler ikke p-plassen til mennesker med nedsatt funksjonsevne, mennesker i rullestol, med psykisk angst (ja, for det er også med i vurderingsgrunnlaget for disse p-bevisene), eller andre type utfordringer.

Jeg skuer ikke stygt på eller studerer personene som parkerer på disse plassene, jeg velger å tro at man parkerer der fordi man kan. Fordi man har dette behovet og derfor mulighet til å eliminere en av mange oppgaver i sin hverdag som kan kreve mer for noen, enn for dem. Og med dette da også meg.

Så mitt ønske er å kunne få lov til å fortsette å ha det blå p-beviset mitt gjemt mellom setene, for å kun ta det frem når jeg må, uten å bli kikket stygt på, kjeftet på og dømt fordi jeg kanskje ikke ser syk, haltende og ustelt ut.

(Brevet er forkortet - red.)

LES OGSÅ: Strømmer til byen i et antall som knuser alle gamle rekorder: – Horten er perfekt

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags