Til ungdommen

Av

23. juli 2011: Nummen etter morgenens nyhetssending med rapporter om 77 drepte mennesker, kjører jeg mot byen og jobben.

DEL

MeningerTerrorangrepet har holdt meg våken, vi har snakket oss gjennom halve natta. Vi håpet de foreløpige rapportene var overdrevne. Vissheten er knusende. Terrorangrepet flerrer sommerdagen med flagg på halv stang.

Ingen av de drepte var fra Horten, våre utsendinger overlevde angrepet. Det demper ikke følelsen av katastrofe. Noen dager senere dro vi til Oslo og la ned blomster.

Sist søndag morgen: Ved det ødelagte regjeringskvartalet i Oslo har noen lagt tre roser utenfor. Et dryss nysnø gir dem et skarpt omriss. Klokka er 12 og 22. juli-senteret åpner for besøkende. Jeg har lest om det og tenkt jeg må gå hit. Det har tatt lang tid. Helt ærlig har jeg ikke lyst. Tida har dempet inntrykkene. Men det er aktuelt igjen. Det føles viktig å huske.

22. juli berørte alle og angår fortsatt alle. Du kjenner noen, og vil fortsette å treffe noen, som ble direkte berørt. Selv møtte jeg redaktøren for lokalavisa på Gjøvik, han innledet et møte med sin og datterens historie. De har fortalt den i boka hvis tittel er hentet fra datterens første tekstmelding til faren etter at gjerningsmannen ble pågrepet: «Jeg lever, pappa». Redaktøren har fortalt historien mange ganger og det preger hans arbeid. Vi skylder ofrene å holde fast ved prinsippene og samfunnet som terroristen ville ødelegge.

Jeg hørte ikke alt han sa, tankene forsvant hjem. Til datteren som fortsatt er medlem av AUF. I 2011 var hun fersking og tvilte seg til å si nei til invitasjonen til ungdomspartiets sommerleir. Hun er ei forsiktig jente og vi foreldre oppmuntret henne til å dra. Men hun sto på sitt og vi ga oss. Marerittet på Utøya ble ikke vårt mareritt. Jeg ble tilskuer. Det ble viktig å fortelle om det vi gjorde sammen.

Horten skapte årets nyord 23. juli 2011. Rosetog, skrev vi i Gjengangeren. Det var ungdommen som arrangerte minnetog og ikke fikk brannvesenets tillatelse til å bruke fakler. Så fikk det bli roser.

Nå kan vi gjenoppleve angrepet på kino. Filmen «Utøya 22. juli» har premiere en av de nærmeste dagene, og forteller ofrenes historie til oss som lovte aldri å glemme. Hver enkelt får selv avgjøre om de bør se Utøya-filmen. Jeg tror vi trenger påminnelsen. Vårt umiddelbare oppgjør med gjerningsmannen og samfunnssikkerheten er over. Samtidig vil årene komme med stadige påminnelser om at vi trenger årvåkenhet mot hat og fremmedfrykt.

Kreftene som vil ødelegge samfunnet, hviler ikke. Det kan heller ikke vi gjøre.

Hver enkelt får selv avgjøre om de vil se Utøya-filmen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags