Tida er ikke den samme

Av

«Statsråd og stortingsmann, skjønn hva som skjer», heter det i den norske oversettelsen av nobelprisvinner Bob Dylans «The times are a-changing» fra 1964. I vinter har sangen vært sørgelig aktuell.

DEL

MeningerMektige menn har tatt seg til rette og vi har for lenge ikke gjort noe med det.

Det skulle være unødvendig. Vi har lover og regler for sånt. De fleste er jo ikke sånn. Men likevel. Bortforklaringene klinger hult.

Vi må innse at vi ikke har tatt vare på de vi lovte å ta vare på. Vi har ikke maktet å gjøre jobben vi har makt til å gjøre. Vi har tålt for mye og trodd for godt om enkelte. Andre har lidd på grunn av det. Det er vår skyld. Vi lo det bort og snudde oss vekk. «Han mener ikke noe med det», sa vi.

Da det endelig ble slutt på elendigheten, var det ikke fordi vi endelig innfridde løftene vi ga. Vi tok ikke mot til oss. Det var ofrene som gikk til motangrep. De fikk nok av uønsket oppmerksomhet, trakassering og overgrep. De tok løftet alene, tålte motstand, ydmykelse og hets. Først én. Så én til. Så mange. «Jeg også», sa de, kvinnene. Og da var det skikkelig slutt. For de få det gjelder. Siste mann har ikke beklaget og fratrådt, det er sikkert.

Vi skulle ha gjort noe før. Fulgt reglene, tatt varsler på alvor og hivd de få det gjelder på hodet ut. Men det gjorde vi ikke. Vi lot bøllene bestemme. Og da går det slik. Det er noe å skamme seg over for alle, ikke bare gjerningsmennene.

Vi har som venner, kollegaer og naboer ikke villet tåle ubehaget det er å si fra når noen går over streken. Vi har vært stilltiende og medløpere til personer som utnytter posisjon og innflytelse for å tvinge seg på kvinner. Det er ikke i orden. Det blir aldri i orden for dem som tok skade av det vi visste foregikk. Det skjærer i samvittigheten.

«Metoo»-kampanjen i sosiale medier dukket ikke plutselig opp, den har pågått i 12 år. Den fikk internasjonal oppmerksomhet først i vinter, da kritikken mot én mektig amerikaner (nei, han andre) fikk konsekvenser for vedkommende. Emneknaggen «metoo» ble først brukt i 2006 av en afroamerikanske aktivist, Tarana Burke, som ble stum i møte med et overgrepsoffer. Hun visste ikke hva hun skulle si. Det tok ti år før hun fortalte historien videre. Hun ønsket hun kunne sagt «jeg også» tidligere.

Effekten av den kollektive oppvåkningen er at alle partier, bransjer, konserner og bedrifter har gjort undersøkelser og utstedt forsikringer. Vi har regler for varslere og varslinger. Vi lover å følge dem.

Vi lover samtidig å ikke ramme uskyldige. Det er ikke en vanskelig balanse, det er lett å skille mellom substans og sladder.

«Metoo»-oppvåkningen må gjøre oss bedre. Vi bør allerede lete etter neste gruppe mennesker som vi som samfunn ikke tar godt nok vare på. Vi har erfaring å bygge på; Jevnlig har vi som samfunn beklaget og betalt erstatning. Til krigsbarn, soldater, voldsofre, tatere, urfolk og barnehjemsbarn.

«For den svake i dag vil i morgen ha makt», heter det i Dylan-sangen. Husk det. Du også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags