Sosialismen lever i USA. Den lever i NHL

Der målene blir sponset av Pepsi Zero Sugar og slåsskampene presentert av Dunkin` Donuts.  

DEL

Meninger"Det han kan gjøre med en fotball, kan jeg gjøre med en appelsin", sa Zlatan om John Carew. Eller var det om Michael Ellingsen? Jeg forveksler de to stadig. Uansett så forstår jeg godt hvorfor super-egoet sa appelsin, og ikke var "kaxig" nok til å si puck. 

For hva fullutrustede ishockeyspillere kan vise av fart, kontroll og balanse på skøytene i jakt på den harde lille gummiskiva, er det bare å legge seg flat på isen og ta en puck i tanngarden i ren beundring over.

Omtrent samtidig som jeg tok opp innebandy som treningsaktivitet, begynte jeg å følge ishockey jevnlig. Det kan ha vært tilfeldig. Det kan også ha vært for å få perspektiv på egen udugelighet i kølleidrett. For etter en økt med utallige egne sleivtreff, var det noe veldig beroligende over å sette seg foran TV-en og se på hockeyspillerne som med en lynsnar flikk med håndleddet sendte susende pucker inn i nettet. Og samtidig kan innkassere millioner av dollar for sin kunst. Vel fortjent!

Visst lever markedskreftene også i NHL. Men med blikket bort fra flimrende reklamepauser, kan man se et system bygget for å utjevne forskjeller og hjelpe de svakeste. Hvis ditt lag ender sist på tabellen, så rykker de nemlig ikke ned. De får en bonus, gjennom førstevalg på de beste nye spillerne foran neste sesong. 

Om det ikke er barbarisk med alle slåsskampene? Nei, slett ikke. Det er nærmest som et koreografert teater.

Hvis laget skulle være så uheldig å miste sin stjernespiller, så har man samtidig frigitt penger for å skaffe nye spillere. Det er nemlig en omtrent like stor pengesekk som disponeres av hver klubb. Eller hver organisasjon, som man sier. 

Winner takes it all? Nei, heller ikke i ishockeykampene. Hvis laget taper etter forlenget spilletid, så vil det være like mye verdt som en halv seier. 

Siden første NHL-sesong for 77 år siden har man ekspandert gradvis, og Vegas Golden Knights var siste tilskudd som nykommer forrige sesong. Akkurat som man ville gitt en snørrete lillebror et forsprang i et kappløp, så fikk Vegas velge en spiller fra hver av de øvrige 30 lagene. De endte opp med å vinne sin divisjon og spille seg hele veien til finalen i Stanley Cup - det store trofeet.

Det er nemlig sånn at i NHL spiller alle lagene 82 seriekamper før moroa egentlig begynner. Opp til ti tusen mil må man reise. Alle mulige versjoner av "Oh Canada" og "The Star Spangeled Banner" skal man høre framføres. Military Appreciation Day skal markeres 50 ganger, og legg til ukentlig Hockey Fights Cancer Night. Først etter alt dette kan man virkelig starte. Da skal de tøffeste av de tøffe kåres. 

Og den tiden har vi kommet til nå. De som trenger et norsk alibi kan følge Mats Zuccarello Aasen i Dallas Stars, som fortsatt henger med i sirkuset. Nå har danskene minst fire spillere som er like gode. Poenget er at blant de virkelig store idrettene, så er NHLs status unik. Noe som både tiltrekker og skaper de beste spillerne, dommerne, lederne, ekspertene og kommentatorene.

Om det ikke er barbarisk med alle slåsskampene? Nei, slett ikke. Det er nærmest som et koreografert teater. De største muskelbuntene får rollen med å beskytte de som har mest ferdigheter. Eller bare for å fyre opp publikum og resten laget. Det er ikke sånn at hvem som helst plutselig kan få rundjuling. Om man da ikke er så uheldig å dulte borti motstanderens keeper.

På parketten i gymsalen spiller jeg min egen Stanley Cup hver onsdag kveld, og håper skuddene snart sitter. For det hadde vært fint å en dag slippe rollen med å alltid være den som må yppe til bråk.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags