Jeg vant i livets lotteri, og det gjorde kanskje du også

Livets lotteri har gitt meg to armer, to bein og en hjerne som ofte fungerer optimalt. Man kan jo ikke kunne alt, ikke sant? Også lærer man mens man lever.

DEL

MeningerJeg har nok en skavank eller to med 22 år i ryggen. Jeg fikk for eksempel diabetes type 1 da jeg var to år. Dette inkluderer stikk i fingrene opptil flere ganger daglig, evig mas om karbohydrater og hvor mange enheter insulin jeg skal sette til et måltid. Heldigvis har jeg vokst opp og lever i et av verdens rikeste land med nesten alle hjelpemidler tilgjengelig. Det kunne vært så mye verre.

Jeg kom inn på den linja på videregående som jeg hadde drømt om i mange år. Medier og kommunikasjon. De tre årene der gikk supert, og jeg fikk dyrket lidenskapen jeg har for lyd og radio. Etter videregående startet jeg på folkehøyskole i Østfold hvor jeg fikk jobbet enda mer med lyd, og til og med sendt live på radio ukentlig. Jeg har en fin familie, bra venner og en fantastisk kjæreste. Nå studerer jeg journalistikk som jeg alltid har drømt om, i Stavanger. Jeg har akkurat fått ny leilighet med hele to soverom og et flott kjøkken. Jeg har blitt så voksen at jeg skal bli samboer.

Øyparadis ble til mareritt

For åtte år siden var jeg på sommerferie hos familien i Nord-Norge. Jeg var 14 år den gangen. Pappa er fra en liten øy kalt Bærøya utenfor Sandnessjøen i Alstahaug kommune. Helt siden jeg var liten har jeg feriert der. Selv det året jeg fikk diagnosen diabetes type 1. Som jeg fortalte tidligere så kunne alt vært så mye verre. 

Noen måneder før ferien fikk jeg en flyer i posten. Den var fra AUF med tilbud om å være med på sommerleir. Jeg har alltid vært litt politisk interessert, og kan hvert fall ikke si at jeg er noe annet enn ekstrovert og elsker nye bekjentskaper. Sommerleiren skulle være på Utøya, og var et årlig arrangement for AUF-erne. Alle de tidligere årene hadde dette vært det store høydepunktet for dem i løpet av sommerferien. Akkurat i 2011 skulle det bli helt annerledes. 

Det er så rått og brutalt å se tilbake på 22. juli 2011. I dagene som fulgte satt familien klistret til skjermen i den lille stua hos besteforeldrene mine på Bærøya. Vi kunne ikke tro våre egne øyne. Lille Norge, regjeringskvartalet og Utøya med mange ungdommer ble målet for terror. Og midt oppi alt dette kaoset kom jeg på det. Noe som jeg også tenker spesielt mye på denne uka.

I løpet av årene i etterkant har jeg vært på flerfoldige konserter, festivaler og reist masse. Da jeg gikk på folkehøyskole fikk jeg oppleve Cuba. Cuba, av alle steder? Og det var helt fantastisk. Klimaet, menneskene og naturmiljøet. Wow. Som dere kanskje forstår har jeg brukt de 22 årene av livet mitt godt hittil, og jeg har mange igjen. Gode minner forlenger livet sier man.

Jeg skulle vært der. Noen måneder før skrev jeg på lappen som skulle melde meg på AUFs sommerleir 2011. Jeg skulle vært på den idylliske øya med alle de andre politisk interesserte ungdommene. Dette året ble annerledes. Det var kaos. 77 mennesker mistet livet under terrorangrepet gjort av en forferdelig høyreekstremist. Tenk å gjøre noe sånt mot ungdommer og voksne.

Til ettertanke

Denne uka er spesiell for meg. Jeg skulle vært der midt oppi kaoset av ungdommer som ikke visste hvor de skulle gjemme seg mens de hørte alle skuddene fly rundt dem. 

Jeg skulle vært der, men heldigvis gjorde livets lotteri det slik at jeg ikke var der. Pappa glemte å postlegge lappen. Tenk at jeg skulle vært der. Livet mitt kunne endt mens jeg var 14 år og ikke hadde opplevd halvparten av det jeg har nå.

Denne uka syns jeg alle skal være ekstra ydmyke. Vi er heldige. Vi lever i et av verdens rikeste land som skal være trygt. Tenk på det neste gang du klager over at det regner, eller sitter og betaler regninger. Det skal jeg. Alt kunne vært så mye verre. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags