Jeg har verdens beste jobb, men det tøffeste er å ikke kunne hjelpe alle

HELSESYKEPLEIER: Innsender Ida Sunneva Grotle har verdens beste jobb, forteller hun.

HELSESYKEPLEIER: Innsender Ida Sunneva Grotle har verdens beste jobb, forteller hun. Foto:

Av

Flere politikere har i høst ytret ønske via media, om at barn og unge skal få hjelp til mestre livet, spesielt med fokus på psykisk helse. Det har også vært ønske om mer seksualundervisning til ungdom.

DEL

LeserbrevJeg er glad for å kunne skrive at helsesykepleiere gjør mye av det som etterspørres, men dessverre i for liten skala. Hvorfor? Vi er for få. Helsesykepleierne møter alle barna i en kommune. Når en person skal være helsesykepleier for flere hundre barn uten å være på skolen hver ukedag, sier det seg selv at vi ikke klarer å gi for eksempel seksualitetsundervisning jevnlig dersom vi også skal ha undervisning om psykisk helse, ha gruppesamtaler, og være tilgjengelig for individuelle samtaler.

LES OGSÅ (+): Hortensbarnehagene satser på bærekraftig og økologisk mat: – Barna skal få de beste betingelser


Vi trenger flere kollegaer til å bidra inn i vår viktige jobb. Jeg vil beskrive litt av jobben min slik at dere politikere kan forstå hvorfor jeg ønsker flere helsesykepleier i kommunene.

Jeg har verdens beste jobb, og jeg takker for tilliten til mange barn og unge. Den tilliten er jeg både glad og takknemlig for!
Så hyggelig det må være å være helsesykepleier? Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og jeg svarer bekreftende ja. Det er både fint og koselig å være helsesykepleier! Det er også spennende, givende, utfordrende og noen ganger svært tøft. Det kan noen ganger gå hardt ut over egen nattesøvn (enda jeg vet hvor viktig søvnen er for helsen vår) fordi jeg kan fundere på hvordan jeg best mulig skal klare å hjelpe et barn eller ungdom, og jeg lurer på hvordan jeg skal få tiden til å strekke til for alle de barna som trenger støtte.

Jeg har taushetsplikt som skal beskytte barnet og ungdommen slik at blant annet tilliten opprettholdes, og samtidig har jeg opplysningsplikt. Opplysningsplikten innebærer at dersom det er fare for barnets liv og helse så har jeg plikt å skaffe dette barnet hjelp selv om barnet eller ungdommen vil at bare jeg skal vite. Nå kjenner jeg på plikten til å si ifra om at helsesykepleier ofte ikke er tilgjengelig nok for elever i skolehelsetjenesten. «Du sa du skulle hente meg om 14 dager for ny samtale, men nå har det gått en måned», sa ett barn. Det er ikke måten å bygge videre tillit på, og det vet jeg godt.

Jeg er takknemlig og ydmyk over å kunne stå tett følelsesmessig med andre mennesker. På skolene kan barn og unge brette opp klær uten blygsel for å vise fram prikkene, utslettet eller såret de har fått. Hva er dette, undrer de? Eller de kan tegne sine tanker og følelser: «Hva har jeg gjort galt siden mamma og pappa skilte seg?», «Hvordan vet jeg at jeg er lesbisk?», «Hvorfor er det ingen som liker meg?», «De andre sier at jeg er feit og stygg», « Jeg føler meg så annerledes enn alle andre.», «Hva er meningen med livet?», «Jeg har så vondt i magen», «Mamma er så sint, og hun tar meg hardt i armen», «Jeg gråter, men jeg vet ikke hvorfor», «Jeg er så forelska, hva skal jeg gjøre?», «Er det normalt å ta på seg selv mange ganger om dagen?»

På helsestasjonen møter jeg foreldre som er både erfarne og ferske, og som likevel kan ha samme spørsmål om alt «mellom himmel og jord». Barnet er hovedfokuset, samtidig er det viktig å stille spørsmålet til foreldrene/omsorgspersonen: «Hvordan har du det?» Som helsesykepleier er jeg også opptatt av hvordan samfunnet er bygd opp. Det kan for eksempel være vanskelig å opprettholde god helse om barn ikke får mulighet til å bevege seg flere ganger gjennom skoledagen - Hurra for Hopp i Horten kommune.

Som helsesykepleier får jeg være med på å dyrke det positive og se menneskets ressurser. Jeg jobber forebyggende med barn og unge i grupper og i klassesituasjon. Vi har grupper og undervisning med tema psykisk helse, overgrep / vold, to hjem / skilsmissegrupper, fysisk helse, søvn, kosthold, seksualitet / pubertet / kropp og flere andre temaer.

Jeg får også samarbeide med barnets omgivelser til barnets beste. Foresatte er viktige, og ansatte i kommune, sykehus, stat med mer. Som helsesykepleier er jeg vant til å arbeide som en koordinator, og jeg kjenner hjelpesystemet godt når den rette hjelpen til barnet skal gis. Hvordan kan lærer støtte barnet best mulig? Hvem i barnets nettverk kan bidra? Hvem kan hjelpe pappa og mamma med det praktiske som virker uoverkommelig i en utfordrende situasjon? Hvordan kan fysioterapeuten og / eller fastlege bidra? Har familien kontakt med NAV eller barnevern? Kan politiet hjelpe? Hva med krisesenteret eller incestsenteret?

Som helsesykepleier reflekterer jeg stadig sammen med kollegaer over hvordan jeg ovenfor barn, unge og foreldre kan sette ord på det tøffe som de kan oppleve, og samtidig støtte dem og hjelpe dem uten at jeg selv gjemmer meg for det som er tøft. For det er uten tvil en tøff jobb å stå så tett med andre mennesker, men det aller tøffeste er å ikke ha kapasitet til å hjelpe alle som spør. For helsesykepleier har en viktig jobb som barn og unge stadig etterspør.

Det er gledelig at det opprettes flere helsesykepleierstillinger flere steder i fylket. Det er satt av mye penger til helsestasjon- og skolehelsetjenesten i statsbudsjettet, men da som frie midler. Det betyr at kommunene selv bestemmer om disse pengene blir brukt til sitt formål. Jeg forventer å se en ytterligere styrking av tjenesten i årene som kommer, også her i Horten. For jeg er ikke i tvil: helsesykepleier har en viktig jobb både på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten.

Hilsen stolt sykepleier, helsesykepleier og styreleder i landsgruppa for helsesykepleiere i Vestfold.

LES OGSÅ (+): Ruben (9) imponerer alle med sine byggeferdigheter: – Det er helt fantastisk

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags