SOS-barnebyer har 70-års bursdag!

Av

I Vestfold er det mange som sympatiserer og støtter arbeidet SOS-barnebyer gjør. Vi har vært i mer eller mindre fast aktivitet siden 1960-tallet.

DEL

MeningerAndre verdenskrig har preget og påvirket Europas utvikling siden den tok slutt i 1945 etter nesten 6 lange og brutale år. I år har frigjøringen av Finnmark, og de sovjetrussiske troppene sin innsats og tilbaketrekning, fått særlig oppmerksomhet. Vi har markert en del av vår nære historie i Norge. Kan hende ikke så lett å assosiere oss med lengre, men fortsatt med øyenvitneberettelser.

LES OGSÅ (+): Støtte til frivilligsentralene fjernes fra statsbudsjettet – for Horten er det gode nyheter

Etter at krigshandlingene stanset i 1945, var mange byer og bosteder fullstendig ødelagt, som vi har sett bilder av fra Finnmark. I Europa var det enda verre, i den forstand at mange millioner av mennesker var uten et sted å bo, hjemmet var i ruiner og familier måtte klare seg så godt de kunne. Det var eviglange vandringer av mennesker på flukt, på vei hjem, på vei vekk, med et felles trekk; de var uten bosted. Midt oppi disse mennesklige lidelsene, var de hundretusenvis av foreldreløse barn, særlig i mellom-Europa. Fotodokumentasjonen av disse barna er mange og forteller alle en historie om ensomhet og eldre barn som leder grupper av barn.

Det var blant annet disse barna som dannet grunnlaget for SOS-barnebyer! Flere tilfeldigheter inntraff, og sentral i disse hendelsene er Hermann Gmeiner. Hermann Gmeiner hadde selv blitt morløs som femåring. Som 21 år gammel mann da krigen brøt ut, ble han innkalt til militærtjeneste og ble såret flere ganger. Han kom hjem fra krigen først i 1945, og var da så skadet at han var til behandling i flere måneder. Selv med alle disse opplevelsene, kom han ifra krigen med vettet i behold og han startet på medisinstudiet. Hans egne opplevelser av krigens redsler og lidelsene, og elendigheten til foreldreløse barn etter krigen, gjorde dypt inntrykk på ham. Gmeiner utviklet en plan for å bygge et hus til barna, hvor en «mor» gav dem omsorg – og ikke bare et hus, men en hel «barneby».

Igjen var tilfeldighetene i Gmeiners favør. Han «inviterte» folk i Østerrike til å bli med på en dugnad. Om nok personer gav en schilling til arbeidet, ville dette bli til et hjem! Mange smilte overbærende. Vi må huske at dette var i 1946-48. Folk var krigstrette og hadde mer enn nok med seg selv. Men Borgermesteren i Imst, Josef Koch valgte å stille opp, og dermed var tomt for huset på plass. Så ble SOS-barnebyer stiftet i 1949, og resten er historie, som det heter.

SOS-barnebyer fikk etter hvert støtte hos flere og flere. I Norge ble venneforeningen stiftet i 1964 og omtrent samtidig ble de første SOS-barnebyene etablert utenfor Europa, konkret i Sør-Korea, Asia, og i Latin-Amerika. I dag driftes 532 barnebyer av SOS-barnebyer. Det bor 74.000 barn i barnebyene og nesten 500.000 mennesker får hjelp via familiestyrkingsprogrammet. I de mange lokalsamfunn som SOS-barnebyer er etablert i, oppnår man flere goder man ellers ikke ville hatt tilgang på. SOS-barnebyer skaffer godt og rent drikkevann og står ansvarlig for vaksinasjonsprogrammer, vi drifter skoler som gir utdanning til alle som bor ved SOS-barnebyen og vi formidler den trygge voksne som leder ved hjelp av omsorg og vennlighet.

Jeg tror ikke Hermann Gmeiner våget å se for seg dette enorme apparatet når han startet. Men han fikk oppleve at SOS-barneby nr 230 åpnet i 1986. Og etter at den kalde krigen tok slutt, nok en etterdønning fra den 2.verdenskrigen, ble det lettere å hjelpe barn i land som tidligere ikke lot SOS-barnebyer etablere seg. For fem år siden reiste vi flere frivillige til Kosovo og fikk se hvordan SOS-barnebyen her fungerte. Det var spesielt å snakke med alle menneskene som arbeidet eller fikk støtte av SOS-barnebyer i Kosovo. Hatet etter krigen i det tidligere Jugoslavia var ganske lett å finne.

Det er trist å lytte til de bitreste og hatfulle uttalelsene, som krigen er årsaken til. Men gleden hos noen av familiene vi møtte og som fikk hjelp, den er helt ubeskrivelig! Den ene familien var nærmest rettsløs. Huset de kalte hjem, med jordgulv og kaldt vann, var solgt, de ville bli regelrett kastet ut midtvinters, cirka fire måneder etter vårt besøk, og SOS-barnebyer i Kosovo arbeidet intenst med å finne en løsning. Det siste jeg fikk vite var at det var funnet en løsning, barna fikk fortsette på skolen, og det var det aller viktigste for faren og moren. Faren fikk en lavtlønnsjobb en stund, det vil si tidlig avgårde og sent hjem. De ville og ønsket en bedre skjebne for barna sine, og forsto at utdanning var nøkkelen. Alt dette er verd en bursdagsfeiring!

I Vestfold er det mange som sympatiserer og støtter arbeidet SOS-barnebyer gjør. Vi har vært i mer eller mindre fast aktivitet siden 1960-tallet. Det var en sterk gruppe i Sandefjord som bygget familiehus. I 2009 ble gruppen i Vestfold revitalisert da Bente Hammer ledet de frivillige. Etter hvert ble det etablert et samarbeid med Slottsfjell festivalen og sammen bygde man et familiehus i en ny SOS-barneby i Tanzania.

Det er cirka 7.000 faddere i Vestfold, cirka 15 aktive skoler og barnehager som støtter oss. Vi er ikke så mange frivillige i dag, men til Slottsfjellfestivalen i 2013 var det cirka 100 frivillige for SOS-barnebyer som hjalp til, både før, under og etter festivalen.

(Innlegget er forkortet – red.)


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags