Da hovedbasen i Horten hadde ansvar for sjøområdene fra svenskegrensa til Portør

DA OG NÅ: Marinens prestisjefartøy, fregattene i Fridtjof Nansen-klassen, markerer den nye tida i Sjøforsvaret. Innsenderne har skrevet om Forsvaret for noen tiår siden i boka «Den kalde krigen - og Vestfold, 1948-1991».

DA OG NÅ: Marinens prestisjefartøy, fregattene i Fridtjof Nansen-klassen, markerer den nye tida i Sjøforsvaret. Innsenderne har skrevet om Forsvaret for noen tiår siden i boka «Den kalde krigen - og Vestfold, 1948-1991». Foto:

Av

Den kalde krigen preget og formet vår hverdag mer enn mange i dag er klar over. Vestfold var et betydelig forsvarsfylke, med omfattende sivile og militære beredskapsforberedelser.

DEL

MeningerHøsten 1989 raknet Østblokken for alvor. Berlinmuren falt, kommunismen ble forlatt, Sovjetunionen og Warszawapakten gikk i oppløsning. Den kalde krigen mellom den kommunistiske ideologien i øst og markedsøkonomien i vest var over. Den kalde krigen preget og formet vår hverdag mer enn mange i dag er klar over. Vestfold var et betydelig forsvarsfylke, med omfattende sivile og militære beredskapsforberedelser.

LES OGSÅ (+): Jørgen C. Broch vil bruke 400 millioner på hotell på Karljohansvern: – Det skal være et tilbud for både tilreisende og hortensfolk

Militært hadde Vestfold kanskje de mest omfattende forsvarsanleggene i landet, bortsett fra Troms. En sentral oppgave var å sikre hovedstaden, men vi hadde også anlegg av strategisk betydning for NATO. Forsvaret antok at et angrep på Norge var aktuelt dersom det kom til en krig mellom NATO og Warszawapakten. Innledningsvis og på kort varsel, ville Nord-Norge bli angrepet. Angrepet mot Sør-Norge og Vestfold ville først bli gjennomført etter at Danmark var besatt og striden på kontinentet var avgjort.

Angrepet ville gjennomføres med landsettinger i Østfold og Vestfold. Strendene sør i fylket var egnet som landsettingsområder. Marineinfanteri ville sikre kaianleggene i Larvik og Sandefjord for mottak av større avdelinger hærstyrker. Deretter ville angrepet gjennomføres langs tre-fire akser (E-18/Lågendalen/Midtfylket) for raskest mulig å nå Oslo. Planer som er kommet frem i østtyske arkiver etter den kalde krigen, viser at Warszawapakten øvet et slikt angrep og at angrepet ville gjennomføres med støtte fra mindre (taktiske) atomvåpen.

Østlandet sjøforsvarsdistrikt (ØSD) med hovedbase i Horten hadde ansvar for forsvar og kontroll med sjøområdene fra svenskegrensa til Portør. Kystartillerifort i Nevlunghavn, Malmøya, Folehavna, Torås, Vardås og Bolærne. På Bolærne var halvparten av besetningen til enhver tid på vakt. Fortet skulle være i stand til å avfyre skarpe granater på 30 minutter (fra 1981, fire timer).

Mellom Bolærne og Rauøy lå midtsperringen, et minefelt som skulle stanse forsøk på å trenge inn Oslofjorden. Store mengder materiell for NATOs sjøstridskrefter, lå også lagret på Bolærne. Vestfold ga dybdeforsvar for utløpet av Østersjøen. Frem til 1963 var Marinens hovedbase plassert i Horten. Marinens hovedverft ble lagt ned i 1986. Karljohansvern var også vertskap for flere skoler, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), flyfabrikk mv. Kystradarkjeden strakk seg langs hele kystlinja vår med radarstasjon på Tjønneberget.

Luftforsvaret var tungt representert i fylket. I 1956 landet de to første jagerflyene på Torp. Torp flystasjon skulle være fremskutt base for amerikanske jagerfly med oppgave å bl.a. eskortere bombefly inn i Baltikum. Torp hadde store lagre og anlegg for drivstoff og ammunisjon. Lageret var forberedt for å lagre atomvåpen og en periode var napalm lagret på Torp. På Måkerøy ble det bygget en radarstasjon som hadde kontroll med luftrommet over Nord-Europa. Jarlsberg flyplass ble også brukt til militære formål. I Stavern var det under hele den kalde krigen omfattende skolevirksomhet, for Luftforsvaret.

Heimevernets oppgave var å beskytte objekter og områder på land og på sjøen. 2500 menn og kvinner var mobilisert i Heimevernet kun i Vestfold. I tillegg kom fem lotteforeninger.

Hæren i Vestfold skulle først sinke fiendtlig fremrykning og deretter stanse angrepet i en forberedt forsvarslinje fra Hanekleiva – Eidsfoss - Lågendalen. Totalt hadde Hæren rundt 10 000 mannskap i tilknytning til Vestfold. Scenariet for angrep ble øvet under øvelse Blue Fox i 1986.

På sivil side fant vi også omfattende planer og beredskapstiltak. Myndighetene anbefalte folk å lagre nok mat til to ukers forbruk. Ble det krig, ville tilgangen til mat bli regulert. Befolkningen ville få rasjoneringskort for å få lov til å kjøpe mat. Rasjoneringskortene lå lagret i kommunene. På en bondegård i Sandefjord var det lagret 30 tonn med sukker, andre steder var det lagret nødproviant. På antatte steder utsatt for atomangrep var det lagret folkegassmasker til innbyggerne. Måkerøy og Torp for eksempel. Bak i telefonkatalogene ble innbyggerne informert om sivilforsvarets utflyttingsplaner og tilfluktsrom.

I Vestfolds fire byer hadde vi krigsutflyttingsplaner for over 100 000 mennesker. Petter Wessel som trafikkerte mellom Larvik og Hirtshals var forhåndsrekvirert som hospitalskip, Bastøyferja var forberedt som minelegger. Privatbiler og bolighus var forhåndsrekvirert til Forsvaret eller Sivilforsvaret. Kjøpmenn hadde pålegg om å levere mat i 30 dager, anleggsentreprenører ble mobilisert som militære avdelinger. Flere av fylkets bruer, tuneller og fjellsider var tilrettelagt for å bli sprengt. Kommunikasjonslinjer skulle ødelegges for å sinke sovjetiske invasjonsstyrker. Alle sider ved samfunnet hadde lagt planer for hvordan de skulle opptre om det ble krig.

Den kalde krigen var også preget av frykt og mistenksomhet, spionasje og overvåking. På arbeidsplassene ble ansatte overvåket, politisk engasjement kunne medføre konsekvenser for ansettelsesforholdet. Samtidig var hadde vi politiske partier som programfestet «væpna revolusjon». Politiet kontrollerte hyppig hotellenes gjestebøker for å se hvilke utlendinger som hadde overnattet. 1. mai-toget ble overvåket, og CIA trente norske agenter på Torås. For å styrke beredskapen for angrep fra sovjetiske spesialstyrker (Spetznaz) opprettet politiet i 1986 utrykningsenheter (UEH) i Vestfold. Fire lag skulle trenes og settes inn ved angrep fra spesialstyrkene.

De færreste som er født etter 1970 har følt den kalde krigen så nært på kroppen. Vi bør sikre kunnskap og formidling om denne nære og spesielle del av historien vår. Mye kunnskap er allerede borte. Kulturminnene vi har i Vestfold fra den kalde krigen bør registreres og historien må tilrettelegges for formidling.

LES OGSÅ (+): Full ordrebok: – Vi er ferdig med «Kongen», og nå ligger «Dronningen» i stordokka

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags