Det er nok ikke alle som kjenner til de modige menneskene på verftet og ellers i Horten, som var villige til å ofre livet i kampen mot den tyske okkupasjonen

Av

Det er 75 år siden den andre verdenskrigen sluttet.

DEL

LeserbrevDenne historien var ikke kjent for meg heller før i etter 1992. Under hele den lange perioden med kald krig, holdt nemlig forsvaret XU-gruppene og deres arbeid hemmelig. De skulle kunne gjenoppstå, i tilfelle det kom en ny krig. Ingen i XU kunne fortelle om sin krigsinnsats.

Min far Gunnar Berger Karlsen hadde en musikk- og radiobutikk, der vi i dag finner Nøtterøy bakeri. Senere fikk forretningen navnet Horten Musikk og Foto.

Gunnar var en av lederne i avholdsbevegelsen på Østlandet. Han var 18 år da krigen startet og 17 år da han over-tok butikken etter Saastad, som han spilte fiolin sammen med.

Det var nettopp gjennom avholdsbevegelsen og studentorganisasjonen at XU fant sine medlemmer.

XU var en hemmelig militær organisasjon som var grunnlagt i samarbeid mellom den norske regjeringen i London og den britiske militære ledelsen.

Min far ble leder for XU i Vestfold. Gjennom sine medarbeidere på verftet fikk han smuglet ut informasjon til London, om de tyske båtene som lå ved verftet. Det ble samlet sammen informasjon om mannskap, når båten skulle dra fra verftet ,bestemmelses sted, og hva som var hensikten med turen.

På slutten av krigen hadde de allierte bombet alle de tyske verftene i Hamburg, Bremen osv. Horten verft ble viktigere og viktigere for de tyske nazistene.

Målet for de allierte var å kunne bombe båtene når de gikk ut Oslofjorden.

Informasjonen ble samlet på verftet, levert til min far i hans butikk og så sendt videre til en lektor i Drammen som sendte det videre til London.

Da XU-gruppen fant at de hadde en tysk spion i sine rekker, ble det sendt en person fra England for å skyte denne personen. Så viktig anså altså britene at organisasjonen var.

Etter krigen fikk min far en offisergrad i den britiske hæren og han bistod med å sende hjem tyskere fra Norge. Det tok lang tid fordi man måtte finne ut om det var krigsforbrytere gjemt blant vanlige militære.

Jeg husker et par ganger i løpet av barndommen, hvor familien møtte en for meg ukjent person på gata i Oslo eller Lillesand. Dette var tilfeldige møter, gutta i XU hadde jo lovet å ikke ta kontakt med hverandre. Men det var gråt og klemmer og for meg helt uforståelige pengesedler som ble trykket i hånden min.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags