Er det noe å lære av den leksa vi fikk av DELK?

Av

Men det som er spørsmålet for Delk i dag, som har våget å speile fortiden, er om de tar et oppgjør med diskrimineringen av kvinner og personer med forskjellig seksuell legning. 

DEL

MeningerHvordan kunne det gå så galt som det gjorde da jeg gikk på barne- og ungdomskolen til DELK på 60 og 70 tallet?

Hva utløste og opprettholdt det svarthvitt-bildet som sa vi ikke skulle omgås de som ikke var med i menigheten, ofte omtalt som verdens barn. Hvis man derimot holdt seg til den absolutte sannhet, som var medlemskap i Delk, der en adlød ordre om ekstreme leveregler, så slapp man evig pine og fortapelse i helvete.

Jeg vil illustrere deler av den totale mangel på toleranse og respekt påberopt i Guds navn, slik jeg selv opplevde det. Siden jeg tilhørte det annet kjønn, for å stjele et utrykk fra Simone de Beauvoir, så fikk jeg smake på religionens forkjærlighet for å undertrykke jenter og kvinner.

Samtidig var det forunderlige at menigheten besto av mange velmenende snille mennesker, slik som mine foreldre. Hvordan de kunne være medlem i Delk? Det har jeg brukt mye tid på å undre meg over, og forsone meg med.

Synd å gå med ring?

Som barn fikk jeg en fin ring i sølv med rød sten av min tante og onkel. Den tok jeg på meg på barneskolen. Læreren stoppet undervisningen og spurte om jeg synes det var synd å gå med ring.

«Nei, det synes jeg ikke.»

Han fortsatte å spørre og etter en time var presset for stort.

«Ja, det var synd å gå med ring».

Læreren avbrøt religionsundervisningen, der det dreide seg om å kunne gjengi ordrett hva som sto i Pontoppidans forklaring. Kunne vi ikke det, ble det et drama som jeg ikke kan gjenfortelle her. Fordi jeg var konfliktsky kastet jeg bort kveldene med å pugge intetsigende tekst fra Pontoppidan. Vi elever var på en måte tilskuere til maktmisbruk.

Pugging for å få fred

I ettertid fikk jeg opplevelsen av å ha vært ufrivillig deltager. Mitt bidrag og muligheten til å være aktør i de forferdelige seansene i religionshøring, var å kaste bort kveldene på pugging med ønske om en fredelig dag på skolen neste dag.

Det var påbudt med langt flettet hår for jenter, og kvinner måtte ha oppsatt hår. Vi måtte gå i skjørt. Smykker og sminke var synd. Derfor hatet jeg å dra på skolen. Jeg følte meg skamfull hver dag på bussen. Skoleveien var en lidelse. Jeg vokste fort og ble høy. Jeg ville helst være usynlig.

Ingen skal fortelle meg at jenter og kvinner fra forskjellige religioner ønsker å iføre seg forskjellige typer hodeplagg og klesplagg som er uvanlig der de lever. De bærer religionens og kulturens byrde. Den er tung å bære og må ikke bagatelliseres. 

Forbudene i Delk ble opprettholdt med trusler om at man kom til helvete og skulle brennes, pines og plages for alltid. Alt var synd. Tekster i norske lærebøker, gymnastikk på skolen, idrett, trim, tv, radio, litteratur, ukeblader, kino, dans og teater.

  Granly skole i dag slik FAU opplever det

Mamma satte grensen

Vi hadde særoppgave på barneskolen. Jeg spurte min mor om råd fordi jeg hadde tidsnød.

«Skriv om Sonja og Harald da vel!»

Uinteressant, men «easy match» tenkte jeg.

Læreren ga tilbakemelding at oppgaven ikke kunne godkjennes fordi temaet var om verdens barn.

Da sa min snille mamma ifra til læreren at det fikk være en grense, tenke seg til å ikke respektere det norske kongehus! Oppgaven ble godkjent.  

Øystein var elev på den kristne skolen: – Beklagelsen burde kommet tidligere 

Skal barn tenke på døden?

Redselen for å komme til helvete var sterk. Da jeg våknet av brøytebilen i Vivestad, trodde jeg alltid at det var dommedag. Da jeg gikk ut av kirken hver søndag som barn, lurte jeg på om jorda ville revne.

Skal barn tenke mer på død og helvete enn lek og utfoldelse? Truslene og forbudene var basert på ytre motiv, der trusselen om helvete fikk stor plass og forespeiling om adgang til himmelrik litt mindre plass.

Helvete på jord var å måtte gå på bussen med skjørt hver dag, skille seg ut, ikke få være med på idrett og ha elendige læreforutsetninger og en grusom kroppsopplevelse i gymnastikk på gymnaset. 

Til slutt vil jeg si at vi hadde verdens snilleste og mest omsorgsfulle foreldre, som aldri snakket nedsettende om noen. Alle ble respektert uansett religion, farge, status og seksuell legning. Jeg har også hatt mange snille og dyktige lærere på Delk. Den sosiale tilhørigheten har nok vært sterk for mange til å fortsette i menigheten. Autonomi?

Da jeg skulle begynne med idrett ble det forkynt fra prekestolen at foreldrene ikke hadde lov til å sende meg dit. Hva slags kompetanse fikk man i menigheten? At kvinner må være underdanig i større grad enn menn. At religion er makt og avmakt. Mange er brikker.

Men det som er spørsmålet for Delk i dag, som har våget å speile fortiden, er om de tar et oppgjør med diskrimineringen av kvinner og personer med forskjellig seksuell legning. 

LES OGSÅ: – Vi mener at å gå imot det vi tror er Guds ord er et dårlig valg for oss mennesker

  Jørgen (15) om å gå på den kristne skolen: – Her er vi tydelige på at «alle skal med»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags