2020 kan bli året da Horten mister dyden

LITT BEKYMRET: Ole Kristian Pettersen har sett litt av hvert, men håper at Horten beholder uskylden, skriver han.

LITT BEKYMRET: Ole Kristian Pettersen har sett litt av hvert, men håper at Horten beholder uskylden, skriver han. Foto:

Av

Jeg har sett en del av værden, den fine delen av værden.  Jeg har heldigvis sett mindre av den stygge delen, der fattigdommen og nøden befinner seg, men jeg veit den ær dær.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg har sett det fantastiske landskapet i Cornwall og Devon med lange strekninger fra The Moors til i gamle, små fiskærlandsbyær helt ute der Atlanterhavets meterhøye skiftinger mellom flo og fjære påvirkær land og folk. Jeg har svømt under vann og sett det rike, men trua dyrelivet ved The Great Barrier Reef og sett vaktmann samle inn myntær fra Fontana de Trevi, der Anita Ekberg engang så vakkert nedkjøla sin heite kvinnekropp.

LES OGSÅ (+): Et av Norges mest kjente arkitektfirmaer jobber med nytt hotell i havna – har hatt oppdrag for kongefamilien og Kjell Inge Røkke

Jeg har smakt mengder av hvitvin fra stolte produsentær i Moseldalen som feiret innhøsting, og flere år etter blitt servert en ukjent variant av bayer og bitter på Wessels Kro i København, Tuborg Classic med blå Gajol til. Og jeg har dansa på Champs-Èlysèes med mine to gamle tanter mens Edith Piaf sang «Non, je ne regrette rien» inni hue mitt.

Jeg har nesten gått meg vill blant kanalane i Amsterdam etter å ha blitt så berørt av Van Goghs berømte malerier på museet hans at tårene rant og vannet steig. Jeg har spist middelaldermat i Riga og snust på haggis i Glasgow, og i Dublin gikk vi rundt fra det ene svarte glasset etter det andre, mens jeg i London blei matforgifta, heldigvis da'n etter at vi hadde vært på King Power Stadium og sett Leicester spella uavgjort mot Stoke.

Og jeg har delt et himmelsk måltid i Toscana med tolv vakre venner og ei berusa nesten-grevinne fra London. Som sagt, jeg har sett en del av værden, som oftast i dagslys og go'sia, men jeg har åsså sett di si'ene som kommer fram når lysa slåas på om kvelden. Det ær vakkert når lysa strekker sæ høyt og langt via Eiffeltårnet og ut over Paris, men det ække like vakkert når de røde løktene tennas i Pigalle og Rue St. Denis, eller i Istedgate i Køben, eller i Soho.

Det er ganske spesielt når du rusler rundt i Kings Cross i Sydney og kikkær i fine små butikkær og får beskjed av kjentfolk om å forlate bydelen før rødlysa blinkær og nattens menn og kvinner befolker fortævv og smug. Jeg har åpplevd å nesten setta pizza'n fast i halsen på Oranienburger Strasse i Berlin når plutselig en flokk «hvite svaner» med rødmalte lepper, hviskær tid og sted inn i mobiler navigert av lange, røde nægler, og vaklær og vrikkær seg inn i drosjer og privatbiler. Og i Italia venta vi te dagslyset kom for å fylle drivstoff fordi bensinstasjonane var åkkupert av nattens hvite velgjørere som sjelden synger O sole mio.

Jeg glømmer heller aldri da vi runda hjørnet etter å ha slalomtråkka mellom jødiske menn i svart og plutselig befant vårs midt inni de røde løkters tærritorium i Amsterdam. Det var ikke langt mellom smaksprøvær og vindusutstilling på detta levande markedet. Det var egentlig ganske groteskt og ikke en kulturby verdig hvis man greide å se og tenke forbi «det fremdeles levande pubertale i seg».

Poenget med denna gjennomgangen av reiser og åpplevelsær er at vi nå ser at vår kjære, vakre lille by har lagt seg ut på det åpne kjøttmarkedet. Horten er som ei sprikandes vindusutstilling i Red Light Distrikt i Amsterdam når vi ser entreprenørær, investorær og utbyggerkongær sirklær som ivrige kunder på jakt etter jomfruelig mark å putte penga i.

Og vi snakkær ikke lenger om et lite nypp her og dær, men svære, ja enorme inngrep i vår lille, levande by. Og bak, med salig glimt i ævva står ordfører, mesteparten av de lokale politikerane som nå i 2020 skal bestemme at høyde ikke spellær no rolle, plassering ikke spellær no rolle og miljøpåvirkning ikke spellær no rolle - bare by'n får våkse og gro i fred til utbyggernes egen nytelse og tilfredstillelse.

Horten ær i færd med å miste dyden - vil vi virkelig det?

LES OGSÅ (+): Ordførerens nyttårsønske: – Slutt å si at Horten er en fattig kommune

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags