Demensomsorgen i Horten kommune – fra flaggskip til jolle

Av

I 2004 skrev Gjengangeren at «det skinner av demensomsorgen i Horten kommune». Nå virker det som sola er i ferd med å gå ned.

DEL

MeningerEnhetsleder Marianne Nylén og helsesjef Stein Evensen går nå inn for å redusere 9,22 årsverk og nedlegge enda en trygg og liten, skjermet postmed fire sengeplasser.

Forsterket skjermet enhet ble opprettet i 2004. Så stolte vi var av Indre havn sykehjem og hva vi fikk til! Vi fikk ofte kurs, for her skulle vi oppdatere oss i respekt og empati. Én ansatt fra Granli psykiatriske med bred erfaring fra pasienter med atferdsutfordringer hjalp oss i tre år innen dette området. I tillegg kom en psykolog hver tirsdag for å veilede oss slik at vi ble ytterligere i stand til å mestre hverdagen for pasientene.

På Demensdagen i Oslo ble to representanter fra forsterket enhet bedt om å holde et foredrag om hvordan vi jobbet som et team på vår avdeling. En delegasjon fra Japan kom også på besøk hos oss for å høste erfaring fra vår «suksessavdeling». De ble imponerte av de små postene og ville forsøke å få til tilsvarende opplegg i hjemlandet.

Andre kommuner kjøpte plasser av Horten kommune i tre år. Da jobbet vi én til én fra klokka 07 til 22, det vil si fire ansatte på fire pasienter. I 2007 sluttet imidlertid kommunen med salg av plasser på forsterket enhet; nå skulle vi ta oss av våre egne innbyggere, men de trengte ikke så mange hjelpende hender, så da ble det redusert med et personal på for- og ettermiddag.

(Leserbrevet fortsetter etter faksimilen:)

Akutt forvirring kan oppstå når som helst, hvor som helst. Da er det viktig med personell som observerer og forstår situasjonen umiddelbart. Pasientene kan ikke vente på hjelp; det må skje der og da. Når angsten nærmest lyser ut av øynene, er trygging, respekt, empati samt å jobbe på pasientenes premisser noen av stikkordene. Den jobben er ikke gjort på fem minutter, men timer.

Når vi satt i sofaen med en pasient samtidig som det kunne være flere andre hender å holde i, hadde vi dårlig samvittighet når en kollega/leder kunne komme inn og registrere at det var «musestille», da kunne kommentarene ofte være: «Her var det stille og rolig, kan dere hjelpe til på en annen post?» De skulle ha kommet inn for én time siden hvor det ikke var så stille og rolig.

Angst, depresjon, vrangforestillinger, hallusinasjoner og aggresjon er meget vanskelig å få dempet i store poster. Det er her de to firer-postene virkelig kom til sin rett. Nå sies det at det kun er én til to tilfeller i året med disse alvorlige diagnosene. Hvor er alle de andre? Er det pårørende som nå må bli fullstendig nedkjørt over flere år med pleie av sine familiemedlemmer?

Da de andre sykehjemmene i Horten kommune ikke hadde tilstrekkelige ressurser til å håndtere disse pasientene, kom de til en forsterket enhet på Indre havn sykehjem. Begge de to små postene ser nå ut til å bli lagt ned. Post H er allerede nedlagt, post J synger på det siste verset. Det blir da to poster ledige, det vil si åtte sengeplasser. Muligens kan de leies ut til noen andre. Voksenhabiliteringen stor jo klar.

Imidlertid er det min mening at de små postene fortsatt bør opprettholdes da det nettopp er ved selve organiseringen ved små poster som bidrar mest i demensomsorgen.

«Flaggskipet som Karl Asbjørn Lille og vi medarbeidere var så stolte av i 20014, mener nå Stein Evensen fremdeles skal fortsette å «skinne». Når det virker så enkelt å omdefinere demensomsorg til en «A-jolle». Han snur også tjenestene til spørsmål om «hva er viktigst for deg»? Svaret vil sannsynligvis bli «jeg blir hjemme». Og det er vel dette svaret som passer best for dagens økonomi.

De sykeste i demensomsorgen ser nok en gang ut til å tape i kampen om en verdig pleie på bekostning av økonomien. De må ha noen til å hjelpe seg der og da, men «A-jolle» vil dessverre bruke lang tid på å komme seg til Indre havn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags