OL: Herregud så blåøyd jeg er

DEL

MeningerEr du klar for 1.800 timer med OL? Eller cirka 5.000 reklameinnslag? Over tiår har vi  sett NRK og sendinger uten reklame. OL i Pyeongchang betyr nye tider.

Ja, jeg skal følge OL-sendingene. Slett ikke alle, men ganske mange. Jeg er ikke av dem som satt i godstolen klokka 02 natt til lørdag for å følge kvalifiseringen i slopestyle menn. Spenningen på TV kommer med morgensola.

Hva er mitt største OL øyeblikk? Svaret er enkelt. Lekene på Lillehammer og Johann Olav Koss. I Vikingskipet vant han tre gull på skøyter. To verdensrekorder før skøytehelten slo til med nærmest utrolige 13.30.55 på 10.000 meter, en tid vi trodde ville bli stående inn i evigheten. Men så kom klappskøytene.

Litt mer om utvikling. Vet du hvor mange tekstmeldinger på mobilen vi sendte fra Lillehammer i 1994? 20 millioner, to millioner eller? Ja, svaret er null. Tjenesten ble ikke benyttet i Norge ennå.

Deltakerne frykter kulda. Meteorologene spår over 20 minus, og spesielt tidlig på dagen i Pyeongchang. Nordmenn som er redd det kalde må ha glemt minusgradene på Lillehammer, eller kanskje var de ikke født ennå. Jeg hadde billett til tremila for herrer på ski. Turen startet med buss fra Horten midt på natta. Grytidlig morgen, og fem timer før start, ble vi sluppet av bussen på skistadion i minus 26. Kledd for anledningen og i hyggelig selskap ble dagen fantastisk. OL-floka sitter i kroppen ennå.

Har du glemt teksten, så les videre. ".....her i det kalde nord Ble det uggent å sitte stille lot vi OL floka gå og om kulda blir for ille, gjør vi det samme nå. Vi slår en god gammeldags floke, så hopper vi opp og ned. Vi slår en god gammeldags floke, hvor alle kan bli med. Om det rykker i rockefoten, bare heng deg på en ny dans er på moten, vi lar OL ..."

Mens vi er inne i hodet for å røske opp i hukommelsen. Ved hvilken anledning hylte radioreporter Bjørge Lillelien følgende? «Saken er klar. Saken er biff. Saken er karbonade. Saken er ertesuppe». Da Ivar Formo spurtet inn til gull på femmila under OL i Innsbruck i 1976. I historiebøkene er Bjørge Lillelien like stor som Ivar Formo.

Gjennom tidene har Norge vunnet 118 gull i vinter-OL. Selvsagt tror vi at alle er vunnet av rene utøvere. Men bruken av medisiner, tidligere bruk av høydehus for å øke antall røde blodlegemer, og sikkert mye annet vi ikke helt vet om, viser at også norske utøvere til tider beveger seg i et grenseland i forhold til fair play. Under lekene i Sotsji tråkket russiske utøvere over denne grensen, og omfattende juks er avdekket.

Idrettens voldgiftsrett frikjente for noen dager siden 28 russiske utøvere. De får likevel ikke anledning til å starte i Sør-Korea. Dette må være første gang utøvere som ikke er dømt for doping blir utestengt for doping. Noe å tenke på for oss nordmenn som savner Therese Johaug.

Som til alle andre OL, setter jeg meg i godstolen helt sikker på at heltene fra alle nasjoner ikke jukser. Selvsagt ikke. Så vet jeg av erfaring at etter lekene, som blir avsluttet med hockeyfinalen om to uker, kommer nedturen. Jukserne blir avslørt. IOC må bytte medaljer og sende en gullmedalje eller to til Trøndelag eller Davos ved juletider. Herre Gud så blåøyd jeg er. Men uten tro, forsvinner spenningen. Den skal ingen få anledning til å ta fra meg. Godt OL!

Nordmenn som er redd det kalde må ha glemt minusgradene på Lillehammer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags