Gå til sidens hovedinnhold

Jørgen fra Horten var med på byggingen av luftskiphallen på Svalbard

Luftskipet Norge trengte en hall på Svalbard. Den ble 110 meter lang, 34 meter bred og 30 meter høy.

Artikkelen er over 3 år gammel

Da prosjektet med luftskipet Norge ble bestemt i 1925 med Roald Amundsen som ekspedisjonsleder, utløste dette store aktiviteter rundt om i landet. Det var mye utstyr som skulle organiseres, konstrueres, produseres og transporteres på relativt kort tid.

Et arbeidslag bestående av 21 erfarne tømmermenn ble sendt nordover for å bygge en luftskipshall og en fortøyningsmast. Dette skulle bli siste basen før den planlagte flukt over Polhavet. Om bord på dampskipet var også masse trematerialer og bygningsartikler.

Hallen hadde etter datidas forhold store dimensjoner: Lengde 110 meter, bredde 34 meter og høyde 30 meter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tomten ble valgt ut i nærheten av Kings Bay Kullkompani ved gruvebyen Ny Ålesund syd i Kongsfjorden. Kanskje ikke et helt tilfeldig valg! Selskapet var meget samarbeidsvillig og supplerte ekspedisjonen med både kull, transport med eget tog, vann og elektrisk strøm fra egen generator.

D/S Alekto med tømmermennene og materialer ankom 23. oktober 1925. Første jobb var å losse skuta. Kullkompaniet hadde jernbanespor til kaia og ved å legge 400 meter nye skinner kunne man bruke selskapets tog for materielltransport opp til byggeplassen.

LES OGSÅ: Dampskipsekspeditørene på brygga

Reisverk og seilduk

Hallen skulle bygges som en grov reisverkskonstruksjon av bjelker som målte opp til 20x30cm og som skulle trekkes med seilduk.

Selve rammeverket besto av 23 bukkepar forbundet med bunnsviller som måtte følge terrengets skråning da det var umulig å planere tomten om vinteren. Det var vanskelig nok å rigge til og drifte en form for snekkerverksted for så store dimensjoner som det her var snakk om.

Verkstedet forsvant etter hvert ned i snøen, samtidig som luftskipshallen vokste i været. En sur og farlig jobb var det, fordi materialene var frosne og glatte, men verken kuling eller 35 kuldegrader stoppet framdriften. Materialene kunne til tider være vanskelige å finne og etter en snøstorm først i februar 1926 målte snødybden sju meter i gavlene!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

25 kilometer bjelker

15. februar 1926 var reisverket ferdig – ca. 25 kilometer med bjelker var brukt til bygget.

24. mars ankom en båt med 10 000 kvadratmeter fransk hangarduk. Forsynt med lik, maljer og løyerter som et godt, gammeldags seil var duken delt opp i 44 lapper på 32 x 5 meter som skulle dekke hallens sider og gavler. Hvert stykke dekket mellomrommet mellom bukkene og ble lisset fast til disse. Det fulgte med mange kilometer line til dette bruk.

Gavlveggene var de reneste monstrer. Med ett stykke skulle de dekket hele åpningen. Da vindfanget og påkjenningene på trekonstruksjonen ville bli altfor store i stormvær, fikk de form av en halvpyramide med spissen ned mot bakken ca. 25 meter ut fra veggen. Dette ble reist ved hjelp av skinner og løpekatter som gikk til topps. En winch på hver side besørget oppheisingen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Fundamentet til fortøyningsmasten var ferdig ved årsskiftet og den 35 meter høye og 14 tonn tunge fortøyningsmasten ble bygget på bakken og reist i været i løpet av april måned.

LES OGSÅ: Privat brennevinssalg i Horten avvikles

2000 tonn last

Dampskip kom også nordover med drivstoff, gassflasker og utstyr til luftskipet denne våren. Til sammen 2000 tonn last ble transportert til Ny Ålesund i anledning ekspedisjonen i 1926.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Søndag 25. april ble mannskapene vekket av hornmusikk! Marinens kommandofartøy Heimdal ankom med Marinemusikken ombord. For ekspedisjonen var det nok viktigere at man fikk nye, friske mannskaper til å rydde jernbanelinjen for over to meter hardpakket snø før alt var klart til å ta imot luftskipet. Dette befant seg på det tidspunktet i luftskipshallen i Gatchina ved Leningrad og avventet klarsignal for reisen videre mot nord.

LES OGSÅ: Masken trenger din hjelp med kostymer til Verven-forestillingen

Flukten

Luftskipet Norge forlot Gatchina 5. mai, ankom Vadsø 6. mai og Svalbard 7. mai.

Etter de siste forberedelser i luftskipshallen forlot man Svalbard 11. mai, passerte over Nordpolen 12. mai hvor de tre nasjonalflaggene ble kastet ned og telegrammer sendt til omverdenen. Amundsen og Wisting var tok hverandre i hendene – de var de første i verden som hadde erobret begge polene!

Luftskipet landet i Teller Alaska 14. mai 1926 etter en strabasiøs siste del av reisen. Der ble gassen sluppet ut av ballongene og luftskipet demontert.

Roald Amundsens flukt over Polhavet var en internasjonal samarbeidsbragd og det ble samlet inn store mengder data om dette isfylte og ugjestmilde havet som har kommet oss mennesker til stor nytte senere.

Min bestefar Jørgen Larsen

Han var en av de 21 tømmermennene som skulle bygge hallen i løpet av en overvintring. På den tiden var det vanskelig med arbeid, han hadde vært med på å bygge den gule Folkeskolen i Horten som ble ferdig i 1923. Begeistringen var derfor stor i familien da han fikk bli med på dette oppdraget.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Noen senere ble denne gjengen innkalt til Oslo, hvor de fikk hver sin kopi av boken som ble skrevet om ekspedisjonen «Den første flukt over Polhavet» samt et fotoalbum fra Norsk Luftseilasforening med bilder som var tatt under byggingen av Luftskipshallen.

Disse to klenodiene har jeg ennå, samt hans skipskiste og noen hoggjern og en vinkelhake som hørte med til den personlige utrustningen for en tømmermann.

Boken beskriver arbeidet som ble utført på Svalbard som utfordrende i likhet med klimaet og boligforhold. Bestefar pådro seg astma etter opplevelsen der nord og dette ble hans minne om overvintringen resten av livet.

Jeg var dessverre for liten til å forstå hva han snakket om når han fortalte om is og snøfonner så høye som hus, et snekkerverksted under snøen og en hall som skulle ta imot et skip på land!

Han døde i 1953–69 år gammel.

Denne artikkelen er skrevet eksklusivt for Gjengangeren av Lokalhistorisk Senter.

Du finner flere lokalhistoriske saker her.

Kommentarer til denne saken